Utfordringen fra islam

Og de siste terrorhandlingene og påfølgende overgrep har gjort problemstillingen akutt. Svarene varierer fra framstillinger av islam som en fredens og kjærlighetens religion vi alle burde ha mye å lære av, til påstander om at islam med nødvendighet leder til terrorisme og overgrep. Hvordan skal vi, med utgangspunkt i kristen gudstro og kristen etikk, prøve å finne fram i dette terrenget?

Det første og viktigste orienteringspunkt må være at det kristne bud om nestekjærlighet omfatter alle mennesker uavhengig av tro og etnisk bakgrunn. Prinsippet om alle menneskers likeverd er uoppgivelig for den kristne tro. Det er forankret i den bibelske fortelling om mennesket som skapt i Guds bilde, og rokkes derfor ikke av noe mennesker gjør eller ikke gjør. Jesus er derfor ikke redd for å sette dette på spissen ved å formulere nestekjærlighetsbudet som krav om kjærlighet også til våre fiender. Så her er det ikke mulig å ekskludere noen.

Til dette kommer at islam og kristen tro har delvis sammenfallende trosinnhold. Begge tror på én Gud som har skapt alt som fins, og som vi derfor står ansvarlige for med våre liv. Viktige deler av den bibelske historie er felles, og sentrale bibelske skikkelser som Abraham og Jesus er viktige også i Koranen. Slik sett har kristne og muslimer utvilsomt mye mer felles enn f. eks. kristne og hinduer eller kristne og buddhister.

Disse likhetstrekkene gjør imidlertid også forskjellene desto mer iøynefallende. Det sentrale i den kristne gudsforståelse er inkarnasjonstanken og treenighetslæren. Ifølge den bibelske åpenbaring er Gud fra evighet Fader, Sønn og Ånd, og han har åpenbart seg først og fremst ved selv å bli menneske i Jesus. Begge disse punkt avvises av islam som uforenlige med tanken om Guds enhet. Islam kan ikke tenke seg personrelasjoner i Guds evige uendelighet, og tanken om at Gud selv skulle være inkarnert i et menneske oppfattes også som umulig. Derfor framstiller Koranen både Jesus og Muhammed som profeter.

Denne forskjellen innebærer at muslimsk og kristen teologi blir nokså ulike på helt sentrale punkter. For eksempel blir forholdet mellom Gud og menneske oppfattet svært ulikt. Mens kristen tro fokuserer på den nære kjærlighetsrelasjonen, hvor frelse består i å forenes med Gud uten at forskjellen mellom Skaper og skaperverk oppheves, fokuserer islam primært på lydighet og etterfølgelse, og avstanden mellom Gud og menneske blir større. Dette gir også en annen tilnærming til forståelsen av forholdet mellom tro og tanke. Fordi gudsbildet i islam er enklere og mer logisk entydig, er islams gudstro i en viss forstand mindre spenningsfylt enn den kristne. Når dette kombineres med lydighetskravet, fører det imidlertid til at muligheten for å stille kreative og kritiske spørsmål normalt blir mindre i den muslimske konteksten enn i den kristne.

Til dette kommer ganske viktige forskjeller i den historiske kontekst for de to religionene i den første formende perioden. Den kristne kirke måtte overleve tre hundre år som forfulgt minoritet før den ble akseptert, og etter hvert ble den eneste tillatte religion i Romerriket, og slik ble fundamentet for den europeiske sivilisasjonen. Som statskirke fikk riktignok også den kristne kirke privilegier som gjorde at religionsfrihetsprinsippet lenge ble oppfattet som problematisk. Men både minnet fra den første, grunnleggende perioden, og det forhold at den kristne kirke utenfor Europa har en lang historie uten statskirkelige privilegier, gjør at minnet om at tro og tvang ikke hører sammen tross alt har blitt holdt i hevd innen den kristne tradisjon. Islam ble derimot tidlig en politisk maktfaktor, og fikk også sin første og grunnleggende utbredelse gjennom militære erobringer. Dette gjør at forholdet mellom det politiske og det religiøse er grunnleggende annerledes i de to trostradisjonene, selv om tanken om at det politiske skal underordnes det religiøse i perioder også har vært sterk i det kristne Europa. Det er likevel neppe noen tilfeldighet at moderne religionsfrihets- og menneskerettighetstenkning springer ut av det mer eller mindre sekulariserte, vestlige Europa, mens de land hvor religionsfrihetstanken i dag står svakest, er de land som domineres av islam.

I Europa er alle, også ateister, sterkt preget av vår felles kristne bakgrunn. Det gjør at alle vestlige, demokratisk orienterte mennesker forholder seg til islam, og til de muslimer som etter hvert er blitt våre nære naboer, med utgangspunkt i kristen toriketenkning; vi forventer at de skal skille mellom det politiske og det religiøse og mellom det offentlige og det private slik vi gjør. Men islam gjør ikke det; islam er i utgangspunktet ikke bare det vi oppfatter som religiøs gudstro; islam er også en politisk ideologi. Nå er det i Vesten også mange muslimer som ser verdien i skillet mellom politikk og tro og prøver å integrere det i islam. Det er et viktig prosjekt som bør få vår støtte, for antagelig er det er bare slik vi i det lange løp kan leve i fred med hverandre som gode naboer. Men dette er ikke enkelt prosjekt, blant annet fordi det forutsetter et forhold mellom det politiske og det religiøse som historisk sett er forankret i kristendom og vestlig tenkning, ikke i islam. Derfor er det også mange muslimer som ser innflytelsen fra vestlig, kristen toriketenkning som et forfall og derfor gjør sterk motstand mot dette.

Hvordan skal vi på bakgrunn av disse refleksjoner møte islam som religion og ideologi og muslimer som venner og naboer? Vi skal møte dem med en kombinasjon av omsorg og medmenneskelighet og saklig kritikk av det vi oppfatter som problematiske sider av islams gudstro, menneskesyn og samfunnsforståelse. Muslimer flest er hverken terrorister eller islamister, og uansett er de alle først og fremst medmennesker. Men samtidig representerer de en religion og en politisk ideologi som ikke er uproblematisk, og som ligger til grunn for de største overgrep mot religionsfrihetsprinsippet vi i dag opplever. For å kunne gjøre dette med troverdighet, må vi som representerer det kristne Vesten være tydelig på at også den kristne kirkes historie på dette felt er langt fra uplettet, samtidig som vi må vedkjenne oss at de virkelig store og omfattende voldelige overgrep mot religions- og trosfrihetsprinsippene i nyere tid skyldes totalitære og sekulære vestlige ideologier (kommunisme og nazisme). Som kristne vil vi også måtte si oss enige i at muslimers kritikk av Vestens moralske forfall på enkelte punkter er saklig treffende, uten at vi at den grunn vil se det berettigede i kreve moralreform med tvangsmidler.