Utfordringer fra et glemtreformasjonsjubileum

Den 2. sept. 1537 underskrev kong Kristian III, den Dansk-Norske Kirkeordinans som skulle bli selve grunnstenen for oppbyggingen av reformasjonskirken i våre to land. Samme dag innviet Johannes Bugenhagen åtte superintendenter, som skulle erstatte de tidligere avsatte katolske biskoper, av dem Geble Pedersøn til tjeneste i Bergen stift.

Når dette 450-årsjubileum på ingen måte er feiret slik en så skjelsettende begivenhet for vår kirke burde ha krav på, kan det være fristende å spørre etter årsaker. At den første utgaven på latin, og senere den danske, ikke uten videre svarte til de norske forholdene og at vi måtte vente helt til 1607 for å få vår egen, er neppe hele forklaringen. Nærmere kommer vi kanskje ved å vise til tidens manglende interesse for feiringer av historiske begivenheter generelt. Eller kan årsaken også være mer spesifikk, en slags teologisk og kirkelig ambivalens i forhold til de grunntanker som vår evangelisk-lutherske kirkeordning ble bygget opp på? Med andre ord, målbærer Kirkeordinansen kirkelige idéer og idealer som utfordrer oss på en slik måte at det er best å la de hvile i historiebøkene?

Det kan se ut som om Kirkeordinansen bygger opp til en rendyrket kongestyrt kirke som fører inn i ettertidens konsekvent gjennomførte statskirkesystem. Det er kongen som tar initiativet til ordinansen. Avsettelsen av de katolske biskoper har ikke minst politiske og økonomiske grunner. Og det er kongen som underskriver innledningen og som dermed autoriserer ordinansen som gjeldende kirkelov. Men det er skarpskodde teologer som har skrevet den og innholdet bærer sterkt preg av en kirkeordning bygget på kirkelige og teologiske premisser. Kongens medengasjement og medansvar, særlig for kirkens ytre ordninger, grunngis delvis i at alt det ytre (som tider, steder, seremonier osv.) selvsagt må tjene den overordnede hensikt, Guds ordinans (læren, forkynnelsen, sakramentforvaltningen osv.), delvis i kongens personlige tro og medansvar for evangeliets utbredelse, basert på læren om det alminnelige prestedømme. Til tross for den formelle inndelingen i innledningen, der vi møter skjelningen mellom «Jesu Kristi ordinans» og «Kongens ordinans», bærer selve ordinansen mer preg av å se hele kirkens liv som en funksjonell enhet mellom det indre/åndelige og de ytre/praktiske ordningene. Det som tilhører Guds ordinans, står udiskutabelt fast. Kong Kristian III skriver: «Den... hører alene Gud til, det er at vi vil ha Guds ord som er loven og evangeliet rettsindig forkynt, sakramentene rett udelt, barna vel opplært, så de må bli i Kristus, de som er døpt i Kristus, og at kirkens tjenere, skolene og fattige folk må forsørges å få sin føde. Sådant er ikke vår ordinans, men dermed vil vi tjene vår Herres Jesu Kristi ordinans, han som er vår eneste lærer og mester såvelsom vår eneste frelser og visse salighet.» Men også det som går inn under Kongens ordinans sies å angå Gud, «for alt slikt skal tjene Guds ord».

I stedet for en gjennomført statskirkeideologi finner vi her sterke teologiske anliggender som, overført til vår egen tid med nødvendighet måtte føre til sprenging av den vanhellige alliansen mellom kirke og stat. Et demokratisk valgt folkestyre, på parlamentarisk grunn, kan prinsipielt sett vanskelig være kirkestyre. Og når dette de facto er mennesker som ikke kjenner Jesus Kristus som sin frelser og Herre og som fører dobbelt bokholderi i sin styringsutøvelse, må enhver som ønsker å videreføre de grunnleggende prinsippene fra Kirkeordinansen forstå at statskirkens dager er talte. Kirkeordinansen legger heller ikke an adiafora-perspektivet på de ytre ordningene.

Hovedsynspunktet er tvert imot at kirkeordningen skal tjene Guds ord, at loven og evangeliet blir rett forkynt, at sakramentene forrettes etter Jesu innstiftelse, deriblant at det sørges for tilstrekkelig dåpsundervisning for alle døpte. Også et slikt perspektiv utfordrer selvsagt dagens kirkeordning. For statskirken begrunnes i dag ikke ut i fra en nidkjærhet for Guds ord, men med dens prinsipielle romslighet. Den verger m.a.o. ikke bare rett, men også vrang lære. Og hvem vil hevde at kirkeordningen bygger opp til noen forpliktende dåpsopplæring av alle døpte, slik Kirkeordinansen fastslår at den skal?

Også på et annet område møter dagens kirkelige virkelighet en sterk utfordring fra Kirkeordinansen. For å sitere den daværende fakultetslektor, Andreas Aarflot, i boken «Kirke og stat i Norge» (Nomi, 1969, s. 76): «Når Kirkeordinansen fastsetter at menighetene selv skulle velge sine prester, så er dette uttrykk for en kirkeforståelse der kirken ble anerkjent som en korporasjon, med menigheten som grunnenhet». At menigheten er en selvstendig og fundamental enhet i kirkeorganismen er ifølge Aarflot, i virkeligheten en ny tanke på 1500-tallet, men «den svarer til et bibelsk og oldkirkelig mønster».

Her brenner det på to fronter: Menighetens rett til å kalle sine prester og menighetens rett til å verge seg for sentralkirkelige overgrep av den ene eller andre sorten. Det er ikke en overdrivelse å si at den kirkelige virkelighet i Norge i dag, ihvertfall i praksis, uttrykker en ganske motsatt grunntanke.

Er det av slike grunner at reformasjonsarbeidet er forbigått i stillhet? Simpelthen fordi vi ikke har maktet å komme til rette med disse grunnleggende teologisk/kirkerettslige spørsmål som et 450-år gammelt kirkelig dokument reiser?