Utkast til høringssvar fra BTO

AKTUELL ARTIKKEL

Utkast til høringssvar av Bernt T. Oftestad

Trykt i Luthersk Kirketidende 13/97 s. 386-392.

Kirkens enhet og troens fundamenter - i Den norske Kirke.

1. Innledning

Bispemøtet har oversendt utredningen "Kirkens enhet og troens fundamenter" til ulike høringsinstanser. Denne utredning er forfattet av et utvalg innen Bispemøtet som et ledd i en prosedyre initiert av Kirkemøtet i 1995 på bakgrunn av de konflikter som homofilisaken har utløst innen Den norske kirke. Blant høringsinstansene er også teologiske fakulteter, og deres ulike vota skal etter planen utgjøre en del av grunnlaget for Bispemøtets endelige innstilling til Kirkemøtet i saken.

Fra gammelt av har teologiske fakulteter avgitt uttalelser til Kongen som kirkens øverste ledelse i saker vedrørende lære- og liturgispørsmål, som han har forelagt dem. I den senere tid og etter hvert som kirkens ledelse er blitt videre utbygd, har det imidlertid skjedd visse endringer i denne praksis, idet de teologiske fakulteter har fått en bredere funksjon enn det å tjene som læreinstanser. Den følgende uttalelse er å oppfatte som en drøfting av relevante teologiske problemstillinger i forbindelse med de pågående lære-og ordningskonflikter i Den norske kirke.

2. Den kirke- og statsrettslige horisont

Temaformuleringen "kirkens enhet og troens fundamenter" rommer problemstillinger som kan drøftes og belyses ut fra forskjellige faglige synsvinkler - bibelteologiske, dogmatiske etc. Men i den pågående konflikt om homofilt samliv vil når alt kommer til alt, den kirkerettslige synsvinkel bli avgjørende. Det at teologiske vurderinger i det hele tatt kan gjøres gjeldende med relevans for Den norske kirke, er betinget av kirke- og statsrettslige forhold. Kirkeretten bestemmer også hvordan teologiske motiver skal kunne gjøres gjeldende i og for Den norske kirke. Av den grunn blir det av særlig viktighet å avklare de kirkerettslige forutsetninger for Den norske kirkes "trosfundamenter", og hvordan denne kirkes "enhet'1 er å forstå i et aktuelt kirkerettslig perspektiv.

Den norske kirke er ifølge Kirkelovens § 1 en "evangelisk-luthersk folkekirke", dvs. en folkekirke med evangelisk-luthersk konfesjon. Kirken er bundet til denne konfesjonen, fordi statens "offentlige religion" er "evangelisk-luthersk" (Gr. § 2.2). De historiske årsaker til dette er grunnlovsfedrenes forutsetning at den dansk-norske enevoldskongens konfesjon også skulle være den nye norske statens.

Forestillingen om en statsreligion er det konstitusjonelle grunnlag for Den norske kirkes lære og ordning. Også spørsmålet om Den norske kirkes "enhet" må følgelig behandles ut fra denne forutsetning. Som et resultat av den demokratiske utvikling er imidlertid dette grunnlag blitt endret, idet Grunnlovens religionsparagraf (§ 2) i 1964 fikk et nytt første ledd som fastslår at det skal være religionsfrihet i det norske samfunn (Gr. § 2.1).

Det er allment anerkjent at det norske statskirkesystemet i dag skal administreres på en slik måte at religionsfriheten ikke krenkes. Dette innebærer at staten ikke kan opprettholde og stille seg bak en kirke som krenker religionsfriheten til borgerne. Det betyr videre at Grunnlovens bestemmelse om statsreligionen ikke setter skranker av religiøs eller etisk karakter for den alminnelige lovgivning i det norske samfunn. Høyesterett har i dommen over Børre Knudsen avgrenset statens konfesjonsplikt til kun å gjelde administrasjonen av Den norske kirke.

3. En lærekonflikt

Den aktuelle konflikt innen Den norske kirke vedrørende kirkens holdning til homofilt samliv kan beskrives ut fra forskjellige innfallsvinkler. Den oversendte utredning berører en avgjørende problemstilling som kan formuleres på følgende måte: Er det nye syn på homofilt samliv som Bispemøtets mindretall er de viktigste talsmenn for, forenlig eller uforenlig med kirkens lære?

Om det nye syn er i strid med læren, vil det etter vanlig språkbruk ganske enkelt måtte anses som vranglære. I så fall opptrer den prest eller biskop som offentlig og vedvarende forfekter vranglæren, ikke bare heretisk, men kirkesplittende.

Fremtredende kirkelige instanser synes ikke å oppfatte situasjonen slik. Dette gjelder ikke minst Bispemøtet. Selv om biskopene nok har markert en viss indre uenighet om dette spørsmål, har de likevel ikke villet anse det nye syn på homofilt samliv som vranglære og derfor ikke trukket praktisk-kirkelige konsekvenser av uenigheten. Hva biskopenes uenighet da egentlig dreier seg om, forblir uklart.

Departementet har tatt biskopenes holdning til etterretning og følgelig konstatert at Den norske kirke ikke er splittet på grunn av motstridende syn på homofilt samliv. (Se brev fra departementet 29.07.96 til Boe Johannes Hermansen). Kirkeråd og Kirkemøte har i påvente av den videre prosedyre inntatt en annen og ut fra sine forutsetninger noe mer restriktiv holdning.

Det er for øvrig påfallende at ingen aktuell instans har funnet denne sak egnet for behandling i Lærenemnda. Denne forsiktighet er et viktig signal om at man i kirkens øverste organer vegrer seg mot å betrakte uenigheten som en lærekonflikt.

Selv om kirkens høyeste statlige og geistlige ledelse ikke har villet se konflikten som et spørsmål om kirkens etiske læregrunnlag, med mulig kirkesplittelse som følge, har likevel store grupper på grunnplanet i kirken uttrykt stor uro over hva man forstår som en bevisst tilsidesettelse av Skriftens etiske formaning om homofil praksis. Denne uro merkes hos både prester og lekfolk, og har fått sitt sterkeste uttrykk ved at en gruppe prester, andre kirkelige ansatte og menighetsråd på ulike premisser har brutt med eller avvist åndelig tilsyn fra mindretallsbiskopene. Denne handling innebærer at det i realiteten foreligger en alvorlig læremessig konflikt i Den norske kirke.

Homofilt samliv ble satt opp på Kirkemøtets dagsorden som et spørsmål om berettigelsen av å tilsette personer i kirkelig tjeneste som lever sammen i homofile forhold. Lære- og tilsettingsspørsmålet henger nøye sammen. Om kirken kan akseptere homofilt samliv som kristelig forsvarlig, vil det prinsipielt sett være åpnet for kirkelig tjeneste også for mennesker som praktiserer sitt seksualliv på denne måten. Dette gjelder også motsatt vei; ansettes homofilt praktiserende i kirkelig tjeneste innebærer det at kirken faktisk står for et nytt syn på dette etiske prinsippspørsmål.

Det skulle være innlysende at en lærekonflikt bare kan løses ut fra kirkens konfesjonelle lærenormer. Den norske kirkes konfesjonelle grunnlag er som nevnt, angitt i Gr. § 2.2 som "evangelisk-luthersk". De normative kilder for konfesjonaliteten er å finne i NL 2-1 og er som følger: Den hellige skrift, det apostoliske, nikenske og athanasianske symbol, Confessio Augustana (1530) og Luthers lille katekisme.

Forholdet mellom Grunnlovens statsreligion og disse normative kilder for læren, samt anvendelsen av lærenormene i administrasjonen av Den norske kirke, reiser imidlertid viktige og vanskelige spørsmål, som også berører enheten i Den norske kirke, og hvordan man oppfatter den. Før man tar opp de etiske prinsippspørsmål vedrørende kirkens holdning til homofili må man derfor først avklare hvordan enheten i Den norske kirke er å forstå. Enhetsproblemet aktualiseres både som en konfesjonelt-teologisk og en kirkerettslig problemstilling.

4. Bekjennelsens kirkelige enhet og Den norske kirkes

Med basis i Skriften forutsetter de tre oldkirkelige bekjennelser at Jesu Kristi kirke er én. Disse bekjennelser har da også sin forankring i den ene, udelte katolske kristenhet som avklarte sin lære ved de økumeniske konsilvedtak i oldkirken. Således betoner Confessio Augustana (CA) at de evangeliske anser seg forpliktet på den oldkirkelige læretradisjon, også dens bekjennelse av og til kirkens enhet. Den konfliktfylte situasjon (i Tyskland rundt 1530) aktualiserte spørsmålet om kirkens enhet under de nye kirkelige og politiske vilkår, slik at CA måtte ta det opp til nærmere drøfting.

CA forutsetter og etterstreber kirkelig enhet på flere kirkelige nivåer:

For det første ønsker de evangeliske riksstender at de evangeliske menigheter i deres riker og byer skal ha et frihetsrom innen den romerskkatolske kirkestruktur i Tyskland, kort og godt fordi disse menigheter hverken med sine lære eller sine ordninger og seremonier truer kirkens enhet. De evangeliske aksepterer da også på sine premisser den høyere kirkelige myndighet som de romersk-katolske biskopene representerer (CA XXVIII). For det annet ønsker Confessio Augustana at enheten skal bevares i den lokale menighet, dvs. at menighetens lemmer skal slutte opp om og respektere den rettelig innsatte embetsbærer og hans nådemiddelforvaltning. Å usurpere forvaltningen ved at man selv på egen hånd uten rett kall forvalter nådemidlene, er kirkesplittende (CA XIV).

Bak denne oppfatning av enheten i kirken ligger en bestemt ekklesiologisk konsepsjon, idet man forutsetter at alle kristne "må kunne leve i enhet og samhold i én kristen kirke, likesom vi lever og strider under den samme Kristus" (CA Fortalen). Den kirke som er én under Kristus, er universal - historisk så vel som geografisk.

Denne forståelse av kirkens enhet innebærer at den universale kirke trer fram når mennesker samles lokalt om Ord og sakrament, så sant forvaltningen av nådemidlene skjer i samsvar med evangeliets lære. Den videre konsekvens er at kirkelig enhet mellom de enkelte menigheter ikke konstitueres ved "menneskelige skikker", som kan variere innen kristenheten, men ved konsensus om lære og sakramentforvaltning (CA VII). Den (universal)kirkelige enhet mellom de mange lokale forvaltningsfellesskap forutsettes i CA XXVIII ivaretatt gjennom en episkopal struktur.

Denne enhetskonsepsjon, som fremgår av CA når vi betrakter den i dens opprinnelige historiske kontekst, fikk en annen horisont ved utviklingen av de reformatoriske konfesjonskirkene. Som rettsgyldig bekjennelsesskrift for oss i dag foreligger CA som et tradert dokument innen den konfesjonelle stat. Denne nasjonalstatlige tradering innebærer en tolkning av dokumentet uttrykt gjennom løpende stats- og kirkerett samt offentlig forvaltning. Hvorvidt denne faktiske tradering er å betrakte som en legitim utlegning av den opprinnelige tekst, eventuelt dens hovedinnhold og grunnleggende perspektiv, skal det her ikke tas stilling til.

Som kjent skjer denne tradering av CA først ved den dansk-norske reformasjonskirke, dernest ved enevoldsstatens statsreligion og til sist gjennom utviklingen av den moderne demokratiske statskirke etter 1814 og fram til i dag. Dette er en prosess som har medført bestemte forandringer når det gjelder bekjennelsestekstens normerende autoritet. Det romersk-katolske episkopat, som er forutsatt i CA XXVIII, faller bort, for å gi plass for den nasjonale kongemakten som kristelig øvrighet og dens superintendenter. Som kristelig øvrighet overtar kongemakten kirkens episkopale struktur. De troendes ytre enhet blir nasjonal å forstå, slik at den religiøse enhet sammenfaller med det politisk-kulturelle territorium som kongemakten rår over.

Enheten i denne konfesjonelle stat forsvinner definitivt med dissenterloven av 1845. Etter hvert oppheves også de kirkerettslige konkretiseringer av CA XIV, først med opphevelse av konventikkelplakaten i 1842, dernest ved avkriminalisering av privat nattverd i 1913 og administrativ aksept av privat dåp.

Dette betyr at Den norske kirkes enhet ikke lenger har sitt uttrykk i lokal tilslutning og lojalitet overfor samlingen om den "offentlige" nådemiddelforvaltning. Men i stedet har man av statsstyrets demokratiske utvikling fått en ny "offentlighet" med rett til fri religionsutøvelse for borgerne - langt på vei også for medlemmer av Den norske kirke. Grunnlovsendringen i 1964 til formell sikring av religionsfrihet var egentlig en moden frukt av utviklingen.

Det eiendommelige i denne situasjon er at selv om den konkrete, synlige enhet i Den norske kirke er forvitret på grunn av mangel på rettslige og administrative rammer om lokalmenighetens åndelige enhet, så gjenstår ikke desto mindre stadig forestillingen om at en samstemthet i læren kan konstituere enheten innad i kirkesamfunnet. Man går ut fra at læreenigheten på det teoretiske plan kan opprettholdes uten forvaltningsmessige konsekvenser på det praktiske plan.

Det er allmenn enighet om at læren er å finne i de normative kilder:

Skriften og bekjennelsene. Men når man ut fra denne konsensus om normkildene i praksis skal realisere læren som basis for kirkelig enhet, viser det seg at det blir vanskelig å gjøre læren operasjonell som sannhetsnorm - i og for kirkens konkrete liv. Dagens konflikt om homofili kan bare få sin læremessige avgjørelse om kirkens lære kan gjøres operasjonell på en slik måte. I det følgende vil vi se hvordan en slik operasjonalitet vil måtte praktiseres. Vi kan ta utgangspunkt i Menighetsfakultetets standpunkt i homofilispørsmålet, som for øvrig deles av mange andre innen Den norske kirke, både blant prester og lekfolk.

5. Kirkelig enhet - kirkelig offentlighet

Menighetsfakultet har i sine tidligere uttalelser hevdet at homofilt samliv er i strid med Skriftens etiske normer for seksuelt samliv. Homofil praksis kan derfor ikke forenes med det syn på samlivet som kommer til uttrykk i vår kirkes bekjennelsesskrifter, der det understrekes at det heteroseksuelle monogame ekteskap er den rette rammen om seksuallivet. Dette syn er også i overensstemmelse med allmenkirkelig skriftutleggelse og etikk.

Fakultetets syn kan konkretiseres ytterligere i følgende tre satser:

1. Ut fra Den norske kirkes lærenormer er homofilt samliv i strid med Guds vilje gitt oss i Den hellige skrift og derfor synd. Påstanden om at homofilt samliv er etisk holdbart og som sådant ikke i strid med Guds Ord og kirkens bekjennelsesgrunnlag, må anses som en etisk vranglære.
2. Personer som har avlagt kirkelige løfter (ordinasjonsløfte og bispeløfte) for tjeneste i Den norske kirke, er rettslig forpliktet til å leve og lære i samsvar med "evangelisk-luthersk religion", slik den er uttrykt i Den norske kirkes lærenormer. Når personer underlagt slik forpliktelse, offentlig målbærer og vedvarende fastholder en læremessig aksept av homofilt samliv, vil det måtte anses som brudd med avlagte løfter og med embetsplikten.
3. Siden kirkens enhet konstitueres ved enighet om læren (CA VII), vil denne lærekonflikt måtte oppløse kirkens enhet.

Disse tre satser reflekterer viljen til å bruke læren som sannhetsnorm ved avklaring av grunnlag for kirkelig enhet. Det anførte lærestandpunkt innebærer at dersom kirkens øverste ledelse - Kongen - ikke griper inn overfor de biskoper og prester som her vil kunne anses som vranglærere, så vil kirkens enhet gå i oppløsning. Dette resultat er uunngåelig fordi man ikke har handlet i samsvar med det læregrunnlag som er fastsatt i kirkens konstitusjon, som forpliktende både for kirkelig ansatte og for dem som skal føre tilsyn med dem. Grunnloven (§16) slår fast at Kongen skal føre tilsyn med at "religionens lærere" holder seg til de normer som er foreskrevet dem. Blant disse normer er også de som er nevnt i Gr.2.2.

Selv om mindretallsbiskopene og prester med tilsvarende syn er blitt offentlig anklaget for å være heretikere, har ikke kirkens øverste ledelse villet ta stilling til om hvorvidt det nye syn på homofilt samliv er i overensstemmelse med kirkens lærenormer. Det er heller ikke innledet noen prosedyre som tar sikte på en slik avklaring. Kirkens øverste ledelse har tvert imot gitt til kjenne på bakgrunn av Bispemøtets behandling av lærekonflikten at det ikke foreligger noe læreavvik eller rettsbrudd som truer eller opphever kirkens enhet.

På denne bakgrunn er det naturlig å trekke den konklusjon at det innen Den norske kirkes øverste ledelse, dvs. de statlige styringsorganer og episkopatet, allerede foreligger en konsensus om at det nye syn på homofilt samliv ikke innebærer læreavvik som splitter kirken. De meningsforskjeller og meningskonflikter som er kommet til uttrykk i offentligheten, avspeiler etter sigende bare vilje til fortsatt dialog om et vanskelig spørsmål, hvor meningsforskjellene ikke er kirkesplittende, men ytrer seg som ulike og motstridende utlegninger av Guds Ord og kirkens bekjennelser. Det skal her ikke dreie seg om avvik i "det sentrale". Man er med andre ord ikke villig til å reise det teologiske og læremessige sannhetsspørsmål og behandle det ut fra kirkens lærenormer.

6. Lærespørsmål som adiaforon

Det naturlig å bedømme den form for kirkelig enhet som vi her står overfor, ut fra den enhetskonsepsjon som vi møter i CA. Et prinsipp i bekjennelsen var som nevnt, at ulike "menneskelige tradisjoner og seremonier" etc i kirken ikke rokket ved kirkens enhet. Det gjorde bare læremessige avvik.

Når Den norske kirkes høyeste ledelse opprettholder og tydeligvis ønsker å opprettholde vår kirkes enhet tross konflikt i synet på homofili, må det bety - ut fra bekjennelsens tenkesett - at dette anses bare som en konflikt om "menneskelige tradisjoner og seremonier". Av en slik forståelse følger imidlertid gitte konsekvenser for hvordan det annet standpunkt til sakproblemet vil måtte kirkelig bedømmes. Dersom ledelsens syn legges til grunn, må følgen bli at en læremessige vurdering av homofilisaken som anser at det nye syn er skriftstridig og derfor heretisk, ikke kan regnes som noe annet enn en ren privat anskuelse. En slik privatmening kan kirkens administrasjon om ønskelig ta hensyn til, men bare ut fra den forutsetning at stridsspørsmålet som sådan representerer et adiaforon.

Når kirkelig enhet og denne form for pluralistisk kirkelig offentlighet på denne måten knyttes sammen, vil de forskjellige og motstridende teologiske lærestandpunkt måtte betraktes som ulike synspunkter på adiaforaspørsmål.

For å behandle homofilispørsmålet har Den norske kirkes ledelse bevisst åpnet for utvikling av en demokratisk offentlighet innen menighetene, idet kirkelige myndigheter har lagt forholdene til rette for at de motstridende synsmåtene skal kunne brytes nettopp i det kirkelige rom, ja, helt ned i den lokale menighet skal det være fri demokratisk meningsbrytning om saken. Denne prosedyre innebærer at kirkens enhet skal hvile i en demokratisk konsensus, hvor til sist enighet om reglene for demokratisk meningsbrytning blir det egentlige grunnlag for kirkelig samhold og enhet. I en slik kirkelig offentlighet har ikke Skrift og bekjennelse noen reell funksjon som sannhetsnormer. Når bare slikt kan være "sannhet" i kirken som hviler på demokratisk konsensus, betyr det at Skriftens og bekjennelsens lærepunkter stadig må prøves, for at man gjennom offentlig diskurs kan ta stilling til lærens legitimitet i den kirkelige offentlighet. En annen sak er at den demokratiske diskurs ikke kan fungere uten at det også gis et rom for den "opposisjon" som betviler den oppnådde konsensus. Derfor kan og må en slik "opposisjon" aksepteres i den kirkelige enhet, så lenge den følger reglene for diskursen og er villig til å underkaste seg de flertallsbeslutninger som er fattet etter foreskrevet prosedyre.

En kirke hvis lære blir legitimert og uttrykt gjennom demokratisk offentlighet, forutsetter at det i praksis ikke finnes noen "rett og sann lære", heller ingen vranglære. Som avvik kan bare regnes den form for kirkesplittelse som oppstår når noen fastholder "antikverte" standpunkt og om nødvendig er villige til å bryte ut av dette kommunikative fellesskap for sin overbevisnings skyld.

7. Diskrepans mellom læreoppfatning og ordning

Det grunnleggende innhold i de fleste kirkelige konflikter i dette århundre avspeiler vanskelighetene med å finne fram til en saksvarende korrelasjon mellom Den norske kirkes konfesjonsforpliktelse og dens organisasjon, slik denne blir administrert i moderne tid.

Også konflikten om homofilt samliv kan betraktes ut fra en slik synsvinkel. Problemet oppstår når kirken skal administreres etter moderne demokratiske prinsipper samtidig som kirken naturlig nok bærer med seg en rekke førmoderne motiver i tenkesett og praksis.

Problemstillingen blir åpenbar når vi tar for oss ordinasjonsløftet som uttrykk for prestenes forpliktelse overfor kirkeledelsen. Ordinasjonens løfter er satt inn i en religiøs, rettslig og moralsk ramme og får sin mening ut fra den. Den religiøse ramme er liturgisk uttrykt med lesning fra Skriften, bønn om Helligåndens virkning og med håndspåleggelse i menighetens forsamling. Som religiøs forpliktelse er løftet meget tungtveiende: Det avlegges for "Guds åsyn", i tro på Guds nådige hjelp, i "denne menighets nærvær" og til en biskop som ved håndslag mottar det på vegne av Guds kirke på jord. Å bryte dette løfte er moralsk sett et troskapsbrudd på linje med mened, ettersom ordinasjonsløftet har karakter av edsavleggelse. Ordinasjonsløftet har altså rettslig betydning og kan ikke avskrives som en vakker, men rettslig sett tom seremoni, for handlingen avsluttes med en offentlig erklæring fra biskopen om at ordinanden er "rett kalt prest".

Ved ordinasjonen loves troskap mot Guds Ord i Den hellige Skrift og som kirken vitner om det i sin bekjennelse. Denne forpliktelse er avgjørende ikke bare for prestens forvaltning av Ordet, men også for den ordinertes liv og levned.("... at du selv av hjertet legger vinn på å leve etter Guds Ord,..") Ordinasjonsløftet krever altså troskap i lære som i liv. Dette krav om troskap må ikke forveksles med politisk eller organisasjonsmessig lojalitet. Her dreier det seg om en umiddelbar lydighet mot Gud, og kirken forventer at biskopene skal hjelpe den ordinerte til å være tro mot sitt løfte. Dette er selve kjernen i det tilsyn som biskopene har rett og plikt til å utøve, og som den ordinerte har plikt og rett til å motta. Ordinasjonsløftet kan brytes i utroskap ved avvik i lære som i liv.

Problemet i en moderne demokratisk kirke er imidlertid at selve fundamentet for løftesavleggelsen blir problematisk. Dersom det i praksis forutsettes at det "Guds Ord" som man skal være tro mot, endrer seg over tid ved "utvikling", demokratisk diskurs, kirkepolitiske vedtak osv., faller den moralske bunn ut av selve ordinasjonsløftet,. Løftets teologiske substans er dermed blitt "datostemplet".

Men til tross for dette teologiske innholdstap består "formalitetene". Som følge av ordinasjonsløftet forutsettes det at den ordinerte skal vise lojalitet mot de løpende vedtak som den kirkelige ledelse til enhver tid måtte fatte. For å begrunne denne administrative lojalitetsforpliktelse viser man bl.a. til den erklæring som ordinasjonen avsluttes med: Den ordinerte er prest i kirken "etter Guds Ord og vår kirkes ordninger".

Men i denne formulering settes det hele på spissen. Hva vil det si å være prest i Den norske kirke etter Guds Ord? Betyr det at man som vanlig prest er utlevert til å følge kirkelige topporganers "Guds Ord", slik de oppfatter de hellige tekster etter tidens leilighet? Å avlegge et løfte for Guds ansikt ut fra slike forutsetninger vil måtte fortone seg ikke bare moralsk uverdig, men også som moralsk risikabelt.

De prester som i homofilisaken på forskjellig vis har brutt med sine biskoper, har gjort det som en konsekvens av ordinasjonsløftets bud om troskap mot Guds Ord og kirkens bekjennelse. Gjentatte ganger er tilsynsbruddet blitt begrunnet med at forutsetningene for kirkelig enhet er borte, når biskopen lærer i åpenbar strid med Guds Ord. Å stå under tilsyn fra en biskop som har brutt ut av kirkens læreenhet, er umulig om man vil ta ordinasjonsløftet på alvor.

Ut av det dilemma som nå er oppstått - og som reflekterer det prinsipielle dilemma ved hele den norske stats- og folkekirkeordning - gis i realiteten sett bare to veier:

• Enten må kirkens øverste ledelse erklære at bare ett av de motstridende syn som nå gjøres gjeldende i homofilisaken, er kirkelig sett legitimt. Det vil i så fall bety at det motsatte syn er vranglærig, med de praktisk-rettslige konsekvenser det vil medføre.
  
  
• Eller så får man velge den annen mulighet, nemlig gå videre i moderniseringen av Den norske kirke. Det vil innebære at den foreliggende pluralisme i læresaker løses ad demokratisk vei, ved at enhver gruppering i kirken gis livsrom innen Den norske kirkes legale, institusjonelle og økonomiske rammer, slik at de fritt kan utfolde sine religiøse anliggender på egne premisser.

8. Konklusjon

Homofilisaken gjør det rimelig å konkludere med at Den norske kirke er kommet til veis ende som bekjennelseskirke innenfor rammen av det moderne demokratiske statsapparat. For å komme videre fra den nåværende situasjon er det nødvendig med en omfattende og fordomsfri drøfting av demokratiseringsprosessen i kirken. Følger man de paradigmer for konfliktløsning som nå synes å gjelde, kan man ikke hindre en stadig tiltagende lærepluralisme. Kirkelig taushet om bibelsk lære i etiske spørsmål vil bre seg. Og det vil skje en gradvis svekkelse av kirkesamfunnets moralske substans på grunn av kirkepolitiske skinnløsninger.

Dette dokument ble fremlagt i møte i Menighetsfakultetets Lærerråd 2/6-97, som forslag til uttalelse fra fakultetet til den oversendte utredningen "Kirkens enhet og troens fundamenter". Forslaget fikk 2 stemmer. Da denne utredning kan ha interesse for flere, offentliggjøres den herved.

MF 3/6-97.

Bernt T. Oftestad