Utsikt fra huset bygd på sand

Det er en bokstavelig talt, fundamental forskjell, om et hus er bygd på fjell eller sand. Jesus snakker om å høre hans ord og gjøre det ordene sier, eller ikke gjøre det ordene sier. Å ikke gjøre det ordene sier, er å bygge huset sitt på sand.

Vi ser for oss et landskap der HUSET PÅ SAND er bygd med utsikt over veier og landskap i sanden. Vi går inn for å se på utsikten og for å høre noe om hvordan de som bor her, tenker.

Gjennom store vinduer ser en utover og får øye på Kirken. Vi blir fortalt at de i kirken legger opp til en storstilt satsing på dåpsopplæring for medlemmene sine. Opplæringsplanen er gladere, og ikke opphengt i alt snakket om synd. Kirken ønsker å nå barn og unge med budskapet om at Gud er god, bare vennlig og god. Han er en gud til å være i hus med, og ikke hellig og opphøyd over menneskene. Gud er en ressurs i det moderne menneskets identitetsbygging. Gud er på en måte nå endelig kommet ned til menneskene, og han kan være som en kompis eller en venninne.

Flere av de som bor i huset bygd på sand mener likevel at kirken er en bremsekloss på vei mot likestilling. Kirken er en treig materie når det gjelder å forandre bildet av Gud så lenge den ikke åpner opp for å omtale Gud som «hun». Men det er i alle fall bra at kirken viser en større åpenhet mot andre religioner. Det er ingen grunn til å stenge andre ute. De har jo samme gud som vi.

Både i kirken og samfunnet er spørsmålet om likestilling mellom kjønnene et hett tema, får vi høre. Nå blir det sett på som det viktigste målet for menneskene. Forskjellen mellom kjønnene bør utviskes i størst mulig grad, og av samtalen rundt bordet blir det tydelig at en forstår likestilling og menneskets likeverd som det samme. Denne ideen opptar mange mennesker. En tenker at det er en selv som konstruerer sitt kjønn. Kjønn er ikke noe du er, men noe du gjør.

Vi ser barnehagen fra utsikten i huset bygd på sand. Gjennom det store vinduet i barnehagen ser vi at barna leker. De holder visst på å dramatisere et eventyr. De er ivrige og prøver ut forskjellige kostymer. Det er i alle fall noen staselige prinser og prinsesser der. Barna går opp i leken, det ser vi, men brått blir leken slutt. Det er en gutt der som blir lei seg og begynner å gråte. Vi ser at de dyktige voksne tar seg av gutten. Ved henting får vi høre hele historien. Da han fikk roet seg, fikk han sagt at han var lei seg fordi han trodde han skulle få en prinsesse. Egentlig hadde han tenkt på Julie, for de leker alltid sammen, men så hadde de voksne bestemt at det var en prins han skulle gifte seg med. Som gode pedagoger er barnehagepersonalet til stede for gutten, og de vet med seg selv at som all regulering et barn må lære, må han også avvennes med slik kjønns-spesifikk atferd som drømmen om en prinsesse er et uttrykk for. De har selv gått på kurs for å bli bevisst sine tilbøyeligheter og utdaterte holdninger og formidler hjelpsomme tanker til foreldrene.

Fra ett av vinduene i huset på sand ser vi barn som nå holder på å bli voksne gå hvileløst på leting etter sin tilhørighet. I huset ønsker de helst ikke å snakke om temaet, men de er klar over at disse ungdommene lengter og leter etter sin mor eller sin far. Det er en gravid kvinne der. Hun går sammen med en mann, og nærmest drar han med seg. Nå når hun selv skal føde deres barn har lengselen etter en far gjort henne urolig. Hun skulle så gjerne vist fram barnet sitt, og gitt barnet en morfar. Men hvor skal hun lete?  Veiene er vanskelig å ta seg fram på, etter som sanden sklir sakte ut og visker ut alle spor. Bioteknologiens elv renner ved siden av, og den har til tider noen ganske stride understrømmer.

Mange kvinner i hus på sand har lært seg å tie om vonde ting. Bare en sjelden gang kan de fortelle om det: Når natten senker seg over huset med sin mørke stillhet i ensomheten under dyna, føler Anne-Lise at hun kan høre noen forsiktige, små lyder. Det er som om de kommer fra under jorda, eller langt borte fra. Det er så vidt hun kan høre det gjennom en uro som følger henne gjennom levedager og levenetter, som en spe barnestemme som sier: «Hvorfor, mamma?» Men hun sier at det er sterkere stemmer som høres enda bedre. Taktfaste rop blir prentet inn: «Det er din kropp!» «Du bestemmer over din kropp!» Og selv har hun lest orienteringen om hva det var som skulle skje med henne den dagen:

 «Selve inngrepet varer noen minutter, og gjøres under narkose eller lokalbedøvelse. Som regel skrives kvinnen ut samme dag. Under inngrepet utvides livmorhalskanalen gjennom skjeden, og innholdet i livmoren tømmes ved hjelp av et sug.»  Helse og omsorgsdepartementet.

Det er som om suget kjennes stadig, men hun prøver å overbevise seg selv om det hennes medsøstre hevder: Dette er en rett hun har som kvinne i dette frihetens land. Hun hadde også selv vært delaktig i å velge hvordan aborten skulle foregå. Hun hadde lest

 «Hvilken metode skal jeg velge? Ved medikamentell abort unngår du narkose og et kirurgisk inngrep. Du opplever å abortere, og opplever også mer smerte enn ved kirurgisk inngrep. Blødningen etter aborten varer lenger enn ved kirurgisk abort. Etter en kirurgisk abort blør du noen dager, etter medikamentell abort i ca. 2 uker.»

Det gjør stadig vondt, nå mest i hjertet. Hun våger nesten ikke å si det, men hadde det vært bedre om de hadde skrevet at det var ….. nei, det verken tør hun eller vil hun tenke på. Tårene strømmer ved tanken. Hun angrer bittert på den skjebnesvangre festen. Hun hadde drukket altfor mye, stemningen ble løssluppen, og naken hud utfordrende. - Men hun følte der og da det som blir kommunisert i alle kanaler, at alle mennesker har rett til å følge sine lyster. Det var en som hadde veldig lyst på henne, og rusen føltes helt til tærne.

Horisonten fra huset bygd på sand er noe uklar, da den ligger i en slags tåke. Jo mer en stirrer, jo mer trekker den seg tilbake. Innimellom skimter en noen konstruksjoner som kan ligne på gudebilder. Vi får vite i huset at du kan selv velge å arbeide deg oppover gjennom ulike veier og metoder. Målet er at du skal bli lykkelig. Du kjenner selv hva som er det riktige for deg.  En ser mange mennesker som prøver å ordne disse konstruksjonene. Det ser ut som om de prøver å stille alle på en lik linje, men ettersom de forandrer seg hele tiden, og grunnen er sakte på gli under dem, blir det mye slit å få dette til.   

Menneskene i huset på sand hever da røsten for å kritisere hele ideen om den rette linjen: Det føles som om det er lite dynamikk i en rett linje når ideene og verden hele tiden forandrer seg. At noe skal være gudgitt og rett gjennom skiftende tider og generasjoner provoserer. Det provoserer at noe som er «rett» har ligget der fra skapelsen av, at det er lagt ned i våre dypeste behov. Dette tar seg ganske autoritært ut, sett fra huset bygd på sand. En autoritet som ikke følger ens egen forstand og ens egne følelser, må forkastes. Ved hjelp av forskning finner en grunn til å kritisere noen nedarvede tradisjoner, f.eks det heterofile ekteskapet.  Forskningen viser riktig nok at folk er mest lykkelige i et samliv mellom mann og kvinne, men det er vel bare fordi «det har vært slik».

I huset bygd på sand finner en at det tilligger menneskene selv å bedømme hva som er godt for menneskene. Likevel er det ikke så lett å finne ut av alle relasjonene. Mange brudd har etterlatt skår og skarpe kanter. Det finnes en morsom fortelling om St.Peter som lukker opp for noen og lar noen andre ikke slippe inn. Den kan være grei å ty til når en har dummet seg ut eller ikke vært helt snill. For noen har likevel den fortellingen noe urovekkende ved seg. Hva om ……..? Men det er nok å bekymre seg for i verden.

Fra huset bygd på fjell ser en en høyde med tre kors på. En ser at mørket drar seg tilbake og et underfullt, livgivende lys stråler fram.

Referanser:

Trosopplæring

Hva betyr det? Trosopplæringsbok – IKO –forlaget 2013, red Knut Alfsvåg og Joar Haga. Omtalt i Vårt Land 25. nov. 2013

Om ekteskap:

Artikkel ved Jarle Kallestad. Dagen 1. okt 2013.  «Forsker kritiserer hetero-ideal»

Forskningen presentert på Forskning.no

Om svangerskapsavbrudd:

Rutiner ved svangerskapsavbrudd

Har skrevet sang som redder liv (Dagen)

Kjønnsnøytralitet og “nyspråk” av Astrid Sagnes

Veileder for likestilt pedagogisk praksis