Uttalelse fra sentralstyret i FBB

Uttalelse fra sentralstyret i FBB

NOU 2023: 29 Abort i Norge

Abortutvalgets NOU 2023: 29 ble overlevert statsråd Ingvild Kjerkol 14. desember og er lagt ut med høringsfrist 22. mars 2024 (NOU 2023: 29 (regjeringen.no)). Vi begrenser oss i korthet til en del grunnleggende momenter.

Forslaget er preget av en dyp indre motsetning. På den ene side vil utvalget «signalisere at alle barn, uavhengig av egenskaper, er like høyt verdsatt og velkomne i samfunnet» (s. 14). På den andre side heter det at flertallet legger «stor vekt på at spørsmålet om å fortsette eller avbryte et svangerskap er et etisk spørsmål som den gravide selv står i første rekke til å vurdere og beslutte» (s. 14). Utvalgsmedlemmet Morten Magelssen på sin side mener at lovteksten bør innbefatte retten til å fullføre svangerskapet (s. 204). Sammen med utvalgsmedlemmet Marte Kvittum Tangen er han imot å flytte grensen for såkalt selvbestemt abort til utgangen av uke 18.

Når flertallet går inn for nettopp dette, oppgis både gravides autonomi og respekten for det ufødte liv som begrunnelse (s. 16). «Forklaringen» på denne oppsiktsvekkende påstanden ser ut til å måtte søkes i kap. 23.4. Når de fleste senaborter «handler om fosteravvik i ønskede svangerskap», mener flertallet at alvoret i abortspørsmålet, her forstått som et alvor som «springer ut fra situasjonen hvor den gravide/paret får sin tilværelse snudd opp ned», «ivaretas med en liberalisering av loven» (s. 201). «Flertallet mener alvoret i abortspørsmålet er trygt forankret i allmennmoralen uavhengig av loven.» (s. 201) Utvalget peker samtidig på en stor holdningsendring i folket fra 1973 til nå, når det gjelder spørsmålet om «rett» til såkalt selvbestemt abort. Det skal også nevnes at utvalget synes å antyde at nemndsprosessen kan komme til å påskynde en beslutning om å ta abort (s. 202). At utvidelse av såkalt selvbestemt abort til utgangen av 18. svangerskapsuke, ikke skulle påvirke antall aborter (s. 269), virker ikke sannsynlig (sml. allerede s. 200f om kvinner som oppdager graviditeten sent).

I likhet med tankegangen som ligger bak abortloven i dag, mener utvalgsflertallet «at fosteret må tillegges en gradvis økende moralsk verdi under svangerskapet, frem til fødsel» (s. 199).

Utvalgsflertallets perspektiv er svært individualistisk. Det forunderlige samspillet mellom to mennesker, den ufødte og den gravide, den ufødte og ennå ukjentes avhengighet av mor, dette fenomenet med kropp i kropp, er ikke det en modell for det samfunnet vi egentlig trenger og ønsker oss? Der enkeltmennesket ikke er isolert fra fellesskapet. Der den svake og avhengige får den omsorg han eller hun trenger. Går det an å tale om et velferdssamfunn om ikke det er slik? Om ikke alle er inkludert i fellesskapets ansvar og omsorg, svake som sterke, innvandrere som innfødte, ufødte som fødte? Skulle ikke mor Norge være raus mot alle som trenger henne? Er ikke en mor med det ufødte barnet kropp i kropp en modell for folk og land?

Det kjennes som et misbruk av kristen lære når utvalget i den aktuelle sammenhengen karakteriserer enkeltmenneskers autonomi som en av vårt samfunns viktigste verdier og skriver: «En sentral tanke i kristendommen er for eksempel hvordan mennesket er skapt i Guds bilde, og dermed med frihet og fri vilje til å kunne velge mellom godt og ondt. Vi har et sterkt felles ideal om viktigheten av å styre våre liv innenfra og stå ved roret i vårt eget liv.» (S. 196)

Utredningen er åpenbart styrt av en sekulær agenda. Sitatet over karikerer det kristne menneskesyn ved å urgere individualistisk autonomi uten å fremheve menneskets ansvar som etisk vesen med plikt til å ivareta og beskytte livet. Mens Den norske kirkes bispemøte er representert i litteraturlista med en uttalelse fra 2019, bortser en samtidig fra sentrale etiske tenkere som for eksempel Børre Knudsen og Johannes Paul II. Historikken blir her svak og eklektisk.

Det er påfallende at grunnlovens kapittel om menneskerettigheter ikke tolkes ut fra bestemmelsen i § 2 om at verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Når det i § 93 fra 2014 heter «Ethvert menneske har rett til liv. Ingen kan dømmes til døden.» og «Statens myndigheter skal beskytte retten til liv …..», får § 2 ikke gjennomslag i tolkningen, for utvalget skyter seg inn under en bemerkning i forarbeidene om at alle har samme menneskeverd fra fødsel til død. «Det må derfor», sier utvalget, «legges til grunn at med «menneske menes fødte mennesker.» (S. 56). Etter kristen tankegang er det umulig å gradere menneskeverdet eller å begrense det til kun å gjelde fødte barn. I sin konsekvens legger utvalgets tankegang premisser for at abort kan legaliseres helt frem til fødselsdatoen.

Vi vil her understreke at etter kirkens klassiske syn er det statens plikt å beskytte livet og verne den svakeste, og ikke beskytte retten til å ta liv.

Det er et betydelig problem at den arv vårt samfunn og kultur har hvilt på gjennom 1000 år, forvitrer når det hevdes at det er ulike syn blant kristne (sml. s. 41). Den kristne kirke har her tre faste punkter å tenke og handle ut fra: 1) Menneskelivet begynner i og med befruktningen. 2) Det femte bud forbyr mord som problemløsning. 3) Vi er kalt til å bære byrder for hverandre.

For sentralstyret i For Bibel og Bekjennelse (FBB)