Utvelgelse og misjon

Da fellesskapet av tyske delstatskirker (EKD) var samlet til synodemøtet i Magdeburg i november 2016, ble dette konklusjonen i en uttalelse om kirkens forhold til det jødiske folk.

Vi kan ha forståelse for at tyske kirkeledere ut fra et historisk perspektiv vil være varsomme i sin tilnærming til jødespørsmålet. Nasjonalsosialismen og dens raseteori ble i stor grad både støttet og bibelsk begrunnet av tyske kirkeledere. Det ble viktig også for kirken å markere en antijødisk holdning og teologi. Selv om Hitlers kriterier for seleksjon kun var rasemessig begrunnet, ble det fra kirkelederes side viktig å gjøre kristendommen jøderen. Det resulterte blant annet i «Folketestamentet» - en manipulert oversettelse av Nytestamentet tilpasset nasjonalsosialismen. Jesus måtte fratas sin jødiske karakter og gjøres arisk ren.

Det er selvsagt positivt at kirker både erkjenner og bekjenner overgrep mot, og falske stereotypier av jøder. Vi forstår dem som sier at evangeliet ikke lenger har troverdighet i møte med jøder etter holocaust. Men vi kan ikke uten videre gi dem rett. Da ville vi i tilfelle gi dem rett som sier at evangeliet ikke lenger er relevant for jøder. Dette til tross for at apostelen minner oss på at evangeliet er Guds kraft til frelse for jøde først (Rom. 1,16). Det er på dette punktet synodemøtets uttalelse trekker sine tragiske konklusjoner, og i reformasjonens jubileumsår devaluerer ett av Skriftens kjernevers for Luthers evangeliske omvendelse.

La meg likevel først hente frem det positive

1. EKD gjør sitt beste for å bringe kirken tilbake til sine jødiske røtter. Jesu jødiskhet erkjennes, selv om han altså primært er sendt som folkeslagenes frelser og Messias. I stedet for å gjøre Skriften jøderen, blir det viktig å forstå Jesus og apostlenes forkynnelse i lys av sin jødiske kontekst. Det åpner også opp for ny dialog med den rabbinske jødedom.

Vi ser at denne utviklingen har skutt fart de siste årene. Både jødisk og kristen Jesus-forskning er opptatt av å «hente Jesus hjem», slik den jødiske forskeren Joseph Klausner formulerte det, og i kristne kirker hentes det frem jødiske tradisjoner og skikker, særlig knyttet til de bibelske høytidene. Den Norske Israelsmisjon har i så måte vært en pådriver.

2. EKD fastholder Guds utvelgelse av det jødiske folk. I så måte tar de et klassisk oppgjør med den såkalte erstatningsteologien, der kirken – i betydningen et ikke-jødisk gudsfolk – har erstattet og overtatt Israels funksjon og status som Guds hellige og utvalgte folk. Israel må gjerne beholde domsordene, men løftene gjelder nå ene og alene kirken, vil erstatningsteologien hevde. EKDs uttalelse bekrefter derfor at kirken har kommet opp av denne antijødiske teologiske grøften. Men det betyr ikke uten videre at de er på rett vei.

Det er nemlig mulig å krysse veien, og havne i motsatt grøft. Alternativet til erstatningsteologien er ikke nødvendigvis en tilslutning til at Jesus er veien, sannheten og livet – for alle. Guds trofasthet mot Israel tilsier nemlig at Israel blir bevart og frelst uavhengig av forsoningsverket på Golgata. Hvis ikke, blir utvelgelsen meningsløs, sies det:

Når vi kristne holder fast ved Den nye pakt som Gud opprettet i Jesus Kristus, sier vi samtidig at Guds pakt med sitt folk (Israel) er varig og uten forbehold.

Den pakten det her siktes til, er altså Sinai-pakten. Denne to-pakts teologien, der Sinai- og Golgatapakten skilles fra hverandre og gjøres til to ulike frelsesveier, er kanskje ikke så fremtredende i norsk kirkelandskap, men er dessverre blitt dominerende i den tyske lutherske majoritetskirken. Den gamle tyske søsterorganisasjonen til Israelsmisjonen i Norge, Zentralverein, har nå fjernet både misjon og vitnesbyrd fra sitt navn og sin visjon. Nå heter det bare dialog. Lederen for denne organisasjonen kom for en tid siden med følgende uttalelse:

Jeg kan ikke se at det er nødvendig for en jøde å tro på Jesus for å bli frelst. Som jøde er man allerede i et paktsforhold til Gud.

En slik teologi føyer seg godt inn i rekken av moderne pluralistisk teologi som hevder at alle religioner er åpenbaringsformidlere og derfor eier et snev av sannhet om den samme Gud. Kristn tro kan ikke ha monopol på sannhet, sies det. Og vi hører det også stadig oftere på hjemlig mark: «Det finnes mange veier til Gud». «Alle blir frelst til slutt».

Slik teologi er ikke bibelsk. Når Jesus i bestemt form sier at han er Veien, står han ikke på torget i Aten. Han spiser påskemåltid sammen med sine jødiske disipler. Det er til dem ham taler. Jesus er altså den jødiske veien til frelse. Og det er bare som jødenes Messias han også kan være verdens frelser. Kirken, slik vi definerer den, er derfor ikke et nytt gudsfolk, men et utvidet gudsfolk, der ikke-jøder har fått del i det jødiske folks frelsesgoder og borgerskap (Efes. 2,11 ff), inklusiv deres Messias.
Disse frelsegodene kan gå tapt for oss, så vel som for jøder, dersom ikke evangeliet om Jesus Messias forkynnes. Det er derfor uttalelsen og teologien fra EKDs synode kan få tragiske og fatale følger, både for Israel og verdens nasjoner. Hvis Jesus ikke er relevant for Israel, hvorfor skulle han da ha relevans for oss? Hvis misjon blant jøder avvises som unødvendig og utilbørlig, hvilket poeng har da verdensmisjonen?

Det er ikke tilfeldig at synodemøtet i delstatskirken i Rhinen-området nettopp reiste det spørsmålet: Hvis vi ikke skal drive misjon blant jøder, hvorfor skal vi da gjøre det blant muslimer? Denne delstatskirken var for øvrig den første innen EKD som i 1980 vedtok en uttalelse mot misjon blant jøder. Misjons blant jøder blir et testspørsmål på all misjon.

Selv om den tyske varianten av to-pakts teologi ikke er dominerende i Norge, finnes det en variant som løsriver oss fra Sinaipaktens forpliktelser. Vi lever jo under nåden! Loven med dens bud blir irrelevant som autoritet. Jesu henvisning til det dobbelte kjærlighetsbudet som summen av lovens krav tolkes som en erstatning av loven mer enn en sammenfatning. Kirkens autoritet blir da ikke lenger det overleverte budskapet, men den menneskelige erfaring og forståelse av hva kjærlighet innebærer, og hvilke konkretiseringer som er relevante for vår situasjon og vår tid.

Nylig kom det ut et spennende og viktig hefte, som blant annet Norges Kristne Råd står bak. Heftet handler om FNs bærekraftmål i lys av kristen tro. Heftet er absolutt lesverdig, med mange gode teologiske refleksjoner. Innledningsvis ser vi imidlertid en uttalelse som kan forstås som devaluering av Lovens autoritet:

Som kristne er vi ikke lenger bundet av den pakten som Israelsfolket inngikk med Gud på Sinai-fjellet. Men de ti budene er fortsatt retningsgivende for hva det vil si å leve rett.

Nei, vi er ikke bundet av de rituelle forskriftene som Gud ga eksplisitt til Israel. Tvert imot advarer Galaterbrevet oss mot den type lovgjerninger. Men det betyr ikke at pakten som sådan er irrelevant for oss ikke-jøder. De ti budordene er vel mer enn retningsgivende? For meg er de forpliktende, selv om jeg vet at jeg ikke klarer å overholde dem.

Inkorporasjonen i det utvidede gudsfolket innebærer enheten av jesutroende jøder og hedninger i Jesu kropp. Men det innebærer også at hedningene ved troen har fått del i alle Israels velsignelser og forpliktelser, inklusiv paktene i flertall, jfr, Rom. 9,4 f. Sammen med det gjenfødte Israel må vi derfor forkynne evangeliet om Guds kraft til frelse, både for Jesu eget folk og folkeslagene. Det er utvelgelsens hensikt og mål.

Rolf G. Heitmann
generalsekretær
Den Norske Israelsmisjon
rolf (at) israelsmisjonen.no