Våre kirker og bedehus: Noen betraktninger

I bygd og by i vårt land kan vi se kirker, kapeller, bedehus og andre bygninger som huser kristne menigheter og forsamlinger. Som kjent er disse samlingsstedene for Guds folk ujevnt fordelt utover landet. Like innlysende er det at grunnene til dette ikke bare er å finne i geografiske forhold og bosettingsmønster, men gjenspeiler hvor Guds ord har hatt, og har, sterkest fotfeste. Ikke bare antall kirker og bedehus i et område forteller noe om det åndelige liv, det gjør også den fysiske forfatning disse byggene befinner seg i. Vi kan se at ulike gudshus mange steder preges av dårlig vedlikehold og etter hvert forfaller.

Mens de fleste kirkehus i Norge finansieres av offentlige myndigheter, er de fleste bedehus bygd og vedlikeholdt av frikirkemenigheter eller frivillige organisasjoner med ulik tilknytning til Den norske kirke. Det er som regel en sammenheng mellom en bygnings fysiske utseende og den virksomheten som foregår der. Likevel vil det være slik at et kirkebygg, finansiert av offentlige midler, ikke på samme måte forteller noe om åndelig liv og engasjement som et gudshus med grunnlag i lokal, frivillig innsats gjør.

Et vigslet hus som ikke vedlikeholdes, er et forstemmende syn. Når vi ser et slikt hus, er det nærliggende å tenke på en virksomhet som over år har gått tilbake, eller har stagnert helt. Vi tror ikke det er noen lenger som sørger for selve bygningsmassen og driften, eller gjør noe med en overgrodd tomt. Noen bedehus som passer til en slik beskrivelse ligger i grisgrendte strøk. Mange tiår med fraflytting har gjort at det bor få mennesker på stedet. Dette er trist, men mindre trist er det ikke at forfalne bedehus også finnes der befolkningen øker. Der store, nye boligområder finnes i nærheten, indikerer forfalne, ubrukte bedehus minkende gjennomslagskraft for kristen virksomhet i strøk der mange unge familier bor.

Det følger mange forpliktelser med å eie et forsamlingshus, både av økonomisk og praktisk art. Hva en menighet eller organisasjon skal gjøre når de trofaste er blitt få og kanskje aldrende, er ikke alltid opplagt. I noen tilfeller må svaret bli en avvikling. Andre ganger går bedehuset over til å bli grendehus, eller får en annen form for ”utvidet” bruk. Spørsmål vedrørende utleie kan bli opprivende stridsspørsmål innad og utad. Det vil ofte være ulike holdninger når det gjelder å skaffe nok midler til drift og vedlikehold. Kanskje vil noen være komfortabel med en utleie som andre føler direkte fremmedgjørende.

Selv om en forandring i bruk kanskje er eneste løsning i en gitt situasjon, er vi likevel mange som sørger over at Guds ord ikke lenger forkynnes på steder der vi er blitt vekket og bevart som Guds barn. Der et kors på veggen forkynte husets egenart for omgivelsene, møter blikket nå bare en alminnelig, anonym vegg. Vi minnes i takknemlighet de som ofret så mye av sine ressurser for å holde husene i hevd og var trofaste i sin tjeneste for menigheten/forsamlingen/det lokale fellesskap.

Samtidig vet vi at vi må orientere oss ut fra nåtiden. Det første som da må sies, er at finnes livskraftige og voksende menigheter som viderefører det aller beste i bedehustradisjonen. I takt med den åndelige utviklingen i vårt land, oppstår behov for nye strukturer og menighetsmessig tilknytning. Dette kan bety at nye bedehus eller kirker må bygges der forholdene ligger best til rette. I det arbeidet er planer, strategier og ytre, fysiske forhold viktige - men ikke viktigst - når det gjelder å vinne nye mennesker for Kristus og å bevare oss i troen. For kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett.