Vårt luthersk-reformatoriske arvegods - hvor ble det avdet?

Innledning

a) Liten etusiasme for luthersk kristendomsforståelse.

Luthersk Kirketidende 21/02 drøfter MF og konfesjonsplikten ("Om konfesjonsplikt"). Det heter at "Tradisjonelt har man jo betraktet MF som lutherdommens høyborg i Norge".

Dessverre må vi si at MF ikke har svart til denne beskrivelsen de siste 30 år. Den splittelsen i bibelsyn som kom til uttrykk i kvinneprestspørsmålet (1972) har fått skjebnesvangre utslag.

Når LK nå drøfter spørsmålet om ikke-lutheranere som lærere ved MF, er det

Primært under økumenisk synsvinkel. En merker hverken entusiasme for den lutherske profil eller frykt for at den skal svekkes. Det heter for eksempel: "Eksegeter ved MF vil ofte ha mer å hente hos katolske kolleger enn hos protestantiske forskere som helt har oppgitt tanken om Skriftens enhet og autoritet."

Kanskje det. Men det er vel ikke dermed sagt at romersk-katolske teologer bør være ansatt som lærere ved et luthersk fakultet? Og utdanne prester til en kirke de selv har forlatt?

Vi syns heller ikke problematikken om luthersk lære og sannheten får noen fruktbar vinkling gjennom flg ironiserende utsagn i denne artikkelen: "Det er heldigvis få som fremdeles mener at den lutherske lære i sin norske form er i besittelse av hele sannheten."

Sunn, luthersk selvbevissthet har trange kår.

Flere lutherske teologer har i det siste konvertert til den romersk-katolske kirken. Jeg har ikke sett at noen av dem har gitt en tilfredsstillende læremessig analyse av forskjellen mellom den kirken de forlot og den de gikk over til.

Ola Tjørhom har skrevet artikkelen "Er enhet mellom katolikker og lutheranere mulig? Om kirkeenhet og læreenhet i lys av den katolsk-lutherske dialog." (I "Teologi for kirken", Festskrift til Torleiv Austad.) Noen klargjøring av hva motsetninger i fundamentale lærespørsmål betyr har jeg ikke kunnet lese ut av denne artikkelen.

Det er høyst betimelig at "Nord-Europeisk Luther Akademi" med sine årlige seminarer ble etablert i 1998! Formannen, Jan Bygstad, har uttalt at "konfesjonelle lutheranere er en utrydningstruet art."

b) Reformatorenes sjelesørgeriske sikte.

Reformatorene på 1500-tallet hadde et klart sjelesørgerisk sikte med sin undervisning og forkynnelse. De ville gi hjelp for anfektede samvittigheter, slik at alminnelige, enkle troende mennesker kunne få visshet om sin frelse. Innskriftene på norske gravsteiner før og etter reformasjonen gir interessante vitnesbyrd om resultatene. Kirkehistorikeren Andreas Seierstad dokumenterer dette i en artikkel om "Då reformasjonen kom til Noreg". ("Fedrearv og kristenkall", Festskrift til A.S. 1965.) Helt opp til slutten av middelalderen var det vanlig med inskripsjoner av typen "Bed for oss, jomfru Maria". De avdøde var uvisse om sin skjebne i skjærsilden, oppstandelsen og dommen.

Etter reformasjonen "slær det oss ei anna ånd i møte: Her hviler i opstandelsens visse haab… Jørgen Hanssen…som salig i Herren hensoven er."

Bare den evangeliske forkynnelsen kunne gi frelsesvisshet. Tidligere trøstet en seg til tilleggskvalifikasjoner av egne prestasjoner, helgners og gode venners hjelp. Men ingen kunne vite om alle krav var oppfylt.

Forskjellen var enorm. Nettopp derfor er det så viktig at vi tar for oss det nye som kom med reformasjonen. Hva er bibelsk kristendom? Hva er forutsetningene for at troen og livet kan fungere rett?

c) Reformatorenes polemiske utgangspunkt.

Reformatorene kom i skarp opposisjon til den romersk-katolske kirken. Opp gjennom århundrene hadde den sporet av fra bibelsk lære, og innført bibelstridige dogmer og skikker:

Avlatshandel. Nattverden under en skikkelse. Messeofferet. Tradisjonen stilt likt med, i praksis stilt over Skriften. Maria-dyrkelsen og helgendyrkelsen. Sammenblandingen av rettferdiggjørelse og helliggjørelse.

Luther og hans medarbeidere tenkte seg fra først av at det ville være mulig å endre Romerkirken ved reformer. Men de fikk ikke gjennomslag for det som etter deres mening var absolutt nødvendig. I stedet ble de utstøtt av kirken.

Hvor fundamentale motsetningene var, kommer for eksempel klart til uttrykk

ved katolikkenes Trient-konsil ved midten av 1500-tallet. Der avviser kirken med de aller sterkeste uttrykk den reformatoriske artikkelen om rettferdiggjørelsen ved tro alene, selve den artikkel som ifølge reformatorene "kirken står eller faller med".

1. Skriften alene.

Skriften alene er kilde og norm for kirkens lære. Dette er i bokstavelig forstand fundamentaldogmet, fundamentet under hele den lutherske lære. På dette bygger de andre "alene": ved nåden alene, ved troen alene (sola gratia, sola fide).

Bibelen var (naturligvis) høyt aktet i den katolske kirken. Men tradisjonen var likestilt med Skriften, og i praksis overordnet Skriften.

Med Bibelen som absolutt målestokk begynte reformatorene å vurdere og kritisere romerkirkens lære og praksis. Til å begynne med tenkte de at dette ville bli vel mottatt av både geistligheten og paven selv, når det ble gjort klart for dem at kritikken var i samsvar både med Skriften og kirkefedrene. Men slik gikk det altså ikke.

Bibelens selvvitnesbyrd.

Hvor hentet reformatorene tilliten til Bibelens autoritet fra?

Fra det Bibelen sa om seg selv, og fra Jesu og apostlenes egne utsagn.

Om GT:

Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle Skriftene det som er skrevet om ham. Luk 24:27.

Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Matt 5:17.

Om NT:

Den som hører dere, hører meg, og den som forkaster dere, forkaster meg. Luk 10,16.Luk 10:16.

Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale av seg selv, men det han hører, skal han tale, og de kommende ting skal han forkynne dere. Joh 16:13.

Derfor takker vi også alltid Gud for dette: Da dere fikk det ord som vi forkynte, tok dere imot det, ikke som et menneskeord, men som det i sannhet er, som Guds ord, som virker med kraft i dere som tror. 1Tess 2:13.

Apostelutsagn om GT:

Hele Skriften er innåndet av Gud (Gud-åndet) og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, 2Tim 3:16

For aldri er noe profetord brakt fram ved menneskers vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd. 2Pet 1:21.

Vår tillit til Bibelen springer ut av vår tro på Jesus og vår tillit til ham og hans utvalgte profeter og apostler.

2. Skriftens klarhet.

Den katolske kirken lærte at Skriften er uklar. Derfor må den fortolkes, i siste instans av paven.

Men i så fall kan Bibelen umulig være øverste autoritet!

Og her er vi midt inne i vår tids hovedproblem! Både i og utenfor kirken er det stor tilslutning til dogmet eller slagordet "Bibelen er uklar". Skriften kan forståes på mange måter, heter det. Ingen må påstå at en bestemt tolkning er den eneste rette.

For Luther spilte språkets evidens en viktig rolle. I Worms i1521 henviste han, i tillegg til "vitnesbyrd fra Skriften" også til "klare grunner", ratione evidente.

(Kfr Bengt Hägglund: Skriftens evidens hos Luther.66f. i "Arvet från reformationen - teologihistoriska studier". Församlingsförlaget Göteborg 2002.)

Luthers betoning av den alminnelige språkbruken ved tolkningen av bibeltekster bygger han på sin forståelse av språket som en "Guds skapning".

(I debatten med Erasmus i De servo arbitrio bruker han dette argumentet mot den figurlige tolkningen av en bibeltekst.)

Luthers berømte sats "min samvittighet er fanget i Guds ord" er et klart uttrykk for Ordet som gitt datum og udiskutabel autoritet.

I polemikk mot Karlstadt sier han:"Men jeg er tatt til fange og kan ikke slippe løs: teksten står der altfor sterk og lar seg ikke rokke fra sin mening hva man enn sier." (Martin Luher, skrifter i utvalg III s 218)

"Den Hellige Ånd er den aller enfoldigste skriver i himmelen og på jorden, derfor kan hans ord heller ikke ha mer enn én likefrem mening."

(Carl Fr.Wisløff: "Martin Luthers teologi"1966, s64.)

"Hvor ofte har ikke hjertet mitt banket, vendt seg mot meg og holdt opp mot meg deres eneste sterke argument: Er du alene klok? Skulle alle andre ta feil, skulle de ha faret vill gjennom så lang tid? - - Inntil Kristus styrket meg med sitt eneste, visse ord, så hjertet mitt ikke banket (slik) lenger men reiste seg mot papistenes argumenter som en klippe mot bølgene." (ibid 80)

"Hva bryr vel jeg meg om hvor mange de er som har tatt feil? Sannheten er sterkere." (ibid 92)

Professor på MF, Jan-Olav Henriksen har skrevet en artikkel om "Språkets muligheter og grenser i talen om Gud". (I "Teologi for kirken.", festskrift til Torleiv Austad.) Så vidt jeg kan se, forfekter han her synspunkter på Skriften og på språkets evidens, som harmonerer svært dårlig med luthersk lære. Han hevder at de ord vi bruker om Gud, "ikke bare har sitt opphav i Gud og hvordan Gud er, men også er knyttet til hvilke ord vi finner det mest tjenlig (uthevet av meg) å bruke om denne virkeligheten ut fra vår egen sosiale kontekst og de språklige og sosiale resurser vi har tilgang til der." Videre heter det at språket ikke har mening i seg selv, "men får sin mening gjennom de konvensjoner som gjelder i et gitt kommunikasjonsfellesskap og dette fellesskapets faktiske bruk av språket." (s 117.)

"Det gjelder å ha et kritisk forhold til alt språk om Gud. Det er menneskespråk, skapt av mennesker og med de begrensninger som ligger i dette. En språkbevisst teologi vet at den ikke avbilder Gud direkte, men at den åpner for å artikulere noen erfaringer av Gud, samtidig som den hele tiden risikerer å stille andre erfaringer av Gud i skyggen, og la dem forbli tause." (ibid 118)

En slik forståelse kan neppe komme til rette med at Gud har talt autoritativt og klart inn i åpenbaringsvitnenes språkvirkelighet?

Luther sier: "Intet menneske må tro at han med sin munn kan uttrykke saken klarere og sikrere enn Gud har uttalt den med sin munn…Detr er farlig å tale om troens saker med andre ord enn Skriften bruker." (Wisløff 1966, s 59)

"Vi kan ikke mene at den Hellige Ånd ikker har tenkt seg om og at han ikke har visst hvilke ord han ville bruke." (ibid 54)

Våre reformatoriske fedre hevdet Bibelens klarhet. Og når vi forkaster det, forkaster vi samtidig dogmet om Skriften alene. For en uklar autoritet kan ikke være øverste og avgjørende autoritet. Da må en finne en event autoritativ fortolker av Skriften. Romerkirken har paven. Vi har ingen! I stedet har vi forvirringen med de tusen fortolkere - av teologer og lekfolk!

Denne fundamental-krisen er det merkelig at ikke flere innser!!

En presisering er viktig når reformatorene sier at Bibelen taler klart: Det gjelder alle hovedsaker for troen og livet. Det fins perifere saker, hvor det verken er nødvendig eller mulig å finne entydige svar.

Divergerende lesemåter i ulike håndskrifter og grammatiske feil anfekter dem ikke. Slike feil "får en tilgi den Hellige Ånd", for han "taler med heftig glød", sier Luther. (Wisløff 1966, s 71) Åndens intensjon har ikke vært en skrupuløs nøyaktighet på områder som lett lot seg kontrollere på annet vis. (ibid s 73)

Ytre og indre klarhet.

Det er tale om to ulike slags klarhet, den ytre og den indre.

Den ytre klarhet vil si at bibeltekstene kan leses av alle. En trenger ikke spesielle kvalifikasjoner for å konstatere hva som står skrevet. Det dreier seg altså ikke om en slags mystisk tale for bare innvidde.

Den indre klarhet kan bare komme i stand når den hellige Ånd gjennom Ordet lar leseren erfare at dette er sannhet, og det er for meg. (Hägglund s 132)

Kfr Luk 24:32: Og de sa til hverandre: Brant ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss!

Og v 45: Da åpnet han deres forstand, så de kunne forstå Skriftene.

Skriften er sin egen tolk.

At Skriften har en ytre klarhet betyr ikke at det er raskt og lett gjort å få oversikt over det som står skrevet. I mange saker kreves det langvarig og iherdig arbeid med tekstene, ikke minst for å få tak i sammenhengen de hører til i og helheten de er en del av.

Da er det avgjørende at Bibelen får fungere som sin egen tolk, dvs at bibelavsnitt blir belyst av andre bibelavsnitt. Et godt eksempel er Jesu svar når fristeren siterer fra Skriften. Sitatet er rett nok, men bruken av det i denne situasjonen blir feil. Det må suppleres med noe annet: Jesus sa til ham: Det står også skrevet: Du skal ikke friste Herren din Gud. Matt 4:7.

Vi må kanskje innrømme at bibelkunnskapen er svak hos mange. Derfor stiller de svakt når det gjelder å avsløre og avvise ubibelsk lære som blir utgitt for å være hentet fra Bibelen.

Hvis Bibelen ikke får være sin egen tolk, er det fri bane for de mangfoldige og forvirrende fortolkere. De har som regel én sak felles: De lar seg lede av den menneskelige fornuft. Nemlig slik at det som lyder rimelig og fornuftig, settes opp mot det som Gud har sagt i sitt ord.

Det er tankevekkende at flg utsagn kan anvendes som anerkjennende overfor en teolog: "han setter Bibelens ånd fremfor Bibelens bokstav". (VL 23.01.03.)

To klare eksempler på at fornuften kolliderer med Guds Ord har vi i

1Mos 3 og Matt 16.

Djevelen problematiserer for Eva det Gud har sagt: Har Gud virkelig sagt? Når han har forvirret henne med sin argumentasjon, finner hun det han sier så fornuftig at hun våger å gjøre det motsatte av det Gud har befalt!

"Vantroen er det primære". (Hägglund s78)

Peter drister seg til å belære Mesteren og protestere mot det han har sagt om å gå til Jerusalem for å lide og dø. Etter fornuftig målestokk ville det naturligvis være katastrofalt om Messias skulle oppsøke nederlaget. Gjennom Peters velmente og forstandige forslag hører Jesus fristerens stemme:

"Men han snudde seg og sa til Peter: Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til." Matt 16:23.

Det er uhyre viktig å merke seg at det demoniske og det fornuftige harmonerer! Dermed har fristeren et effektivt tilknytningspunkt i vår fornuft.

Det betyr naturligvis ikke en generell nedvurdering av at vi er utrustet med fornuft. Men fornuften er ikke anvendelig på alle områder. Særlig ubrukbar er den når det gjelder å fatte Guds hemmeligheter.

Kfr. 1Kor 1:21: "For da verden ikke ved sin visdom kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap."

I denne sammenhengen er det illustrerende å se hvordan håndteringen av homofilispørsmålet foreløpig har resultert i et tilsynelatende uløselig dilemma både på MF, i bispekollegiet og den videre kirkelige debatt.

3. Ved nåden alene, ved troen alene.

Reformatorene kommer ikke med egne, nye teorier. De henter frem og blankpusser hovedsaker i Bibelen. En kjent tegning av Luther viser ham på prekestolen. Foran ham på lesepulten ligger en åpen bibel, og med strak arm peker ham på den korsfestede Kristus på veggen midt imot. Å vise mennesker Bibelens Kristus var reformatorenes hovedoppgave.

Og da var det faktisk nødvendig å fjerne alvorlige skjevheter i den katolske kirken, både når det gjaldt lære og praksis.

Begrepet nåde var (naturligvis) sentralt i den katolske kirken. Men spørsmålet om hvordan en oppfattet det, ble påtrengende for reformatorene. Når de formulerte sin sats "sola gratia" (ved nåden alene), var det i klar motsetning til den alminnelige oppfatning i kirken.

For det første betydde "alene" en protest mot at det skulle være nødvendig med noe i tillegg for at et menneske kunne bli frelst. ( kfr innledningen om innskriftene på gravsteinene) Nåden alene var tilstrekkelig. Den skulle ikke suppleres med noen art av gode gjerninger eller tilleggskvalifikasjoner.

Dessuten var nåden ikke å anse som en kraft som ble inngydt i menneskehjertet, og dermed ga en ny kvalitet som holdt mål for den hellige Gud. Nåden er Guds suverene benådning av et syndig menneske som tror på Jesus. Vi får den ved Gud domserklæring i himmelen om at vi er rettferdige ved troen på Kristus.

Reformatorene uttrykte det slik: Nåden er ikke en medisin (som vi tar inn for å bli friske), men Guds yndest (uforskyldte gave) for Kristi skyld.

I den katolske kirken ble rettferdiggjørelse og helliggjørelse blandet sammen.

Rettferdiggjørelsen ble sett på som en prosess, hvor den enkelte ble mer og mer rettferdig. I stedet er den iflg Skriften Guds suverene engangserklæring. Helliggjørelsen derimot er en livslang prosess.

Ved nåden alene og ved troen alene henger organisk sammen. Guds ufortjente nåde mottar vi ved troen alene. Det er blitt sagt at troen er den tomme hånd som rekkes mot Herren, og han legger sin gave i den.

Ofte sier vi "troen alene" og sløyfer preposisjonen "ved". Det er en misvisende oversettelse av "sola fide", og det kan føre til en alvorlig misforståelse. Nemlig at reformatorene bare ville forkynne om troen og ikke om de gode gjerningene.

I Augustana art 20 heter det: "Med urette blir våre beskyldt for at de forbyr gode gjerninger". Denne falske beskyldningen blir grundig imøtegått. De gode gjerningene blir satt inn i sin rette sammenheng, nemlig som frukter av troen. Et sitat fra Ambrosius blir tatt med: "Troen er mor til den gode vilje og den rettferdige handling."

Reformatorene hadde rikelig bibelmateriale å ta av når de forkynte nådens og troens fundamentale betydning.

Her nøyer jeg meg med å nevne et par ting.

Fortellingen om fariseeren og tolderen i templet (Luk 18) tegner en dramatisk kontrast mellom nåden og prestasjonsrettferdigheten.

Den samme skarpe kontrasten kommer til uttrykk i Gal 1: "Men selv om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet!"

Galaterbrevet og Romerbrevet har trosrettferdigheten som et av hovedtemaene.

Og begge brevene siterer GT (Hab 2,4), og viser at også der er dette en hovedsak: "Den rettferdige, ved tro skal han leve", eller slik grunnteksten like gjerne kan oversettes: "Den rettferdige ved tro, skal leve"..

Jesu programmatiske utsagn er også verdt å merke seg: "Din tro har frelst deg. Gå bort i fred".

Rettferdiggjørelseslæren i den katolske kirken i dag.

Hvordan er forholdet mellom den romersk-katolske kirken og den lutherske mht læren om rettferdiggjørelsen i dag sammenlignet med reformasjonstidens? Er ikke de lutherske innvendingene mot katolsk teologi lenger relevante?

Har det skjedd en læremessig tilnærming mellom de to kirkesamfunnene? Dette blir vurdert svært forskjellig.

I 1998 ga den katolske og lutherske kirke sin tilslutning til en felleserklæring om rettferdiggjørelseslæren (Joint Declaration of Justification).

Uttalelsene ble gitt av hhv Vatikanet og rådet for Det lutherske Verdensforbund.

Det merkelige er at presiseringene i ettertid fra katolsk hold gjør det klart at forutsetningen for tilslutningen er at de kontroversielle spørsmålene fra reformasjonstiden er uforandret! Det som for den lutherske kirken blir ansett som "den artikkel kirken står og faller med", nemlig rettferdigjørelsen ved tro alene, kan ikke aksepteres av katolikkene. Det samme gjelder læren om arvesynden, og den kristne som "samtidig rettferdig og synder".

Kort sagt ligger det nær å konstatere at erklæringen rommer en skinnenighet, en tilsynelatende enighet, som bare er mulig pga tvetydige formuleringer. Og de katolske presiseringene gir liten grunn til optimisme på luthersk hold.

(Kfr Knut Alfsvåg: "Klart språk fra Vatikanet. Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen". Dagen 15.08.98.

Oddvar J.Jensen:."Ja til romersk-katolsk rettferdiggjørelseslære?" Luthersk Kirketidende 3/98.)

4. Samtidig rettferdig og synder.

At en kristen er "samtidig rettferdig og synder" (simul justus et peccator) er en sentral læresetning for reformatorene. Her var de på alvorlig kollisjonskurs med den katolske kirken. Det angår den bibelske antropologi og arvesyndslære.

Og det samme gjelder nå.

Men det er meget få toneangivende lutherske teologer som i dag har tatt vare på en reformatorisk, bibelsk forståelse av Rom 7. Den striden mellom det gamle, kjødelige mennesket og den nye skapning i Kristus, som skildres der, blir ikke ansett for å representere et fullverdig kristenliv. Det er altfor negativt, heter det jevnt over. En skikkelig kristen er et seirende og åndelig menneske, ikke en nederlagspreget stakkar. Når vi legger kap 7 bak oss og går over i kap 8, får vi et helt annet bilde, sier mange. Det er svært vanlig å følge John Wesleys syn, når han hevder at kap 7 skildrer en lovisk kristen, kap 8 en evangelisk kristen.

Men vi må innvende at han som kjemper i Rom 7, er slett ikke preget av mismot! Tvert imot priser han Herren som har gjort det mulig for ham å fungere på en god måte under så vanskelige kår: Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre! Jeg, som jeg er, tjener da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød. Rom 7:25.

Og han sier slett ikke at han er ute av stand til å gjøre noe godt. Hans nød er at han ikke makter å gjøre noe fullgodt, perfekt. Slik er nemlig betydningen av verbet i v 18, som er oversatt med å "gjøre det gode".

Nettopp dette legger Luther stor vekt på i sin tolkning av Romerbrevet: "Det består en forskjell på dette stedet mellom å gjøre og gjøre fullkomment (Tun und Vollbringen)." Dette utvikler og presiserer han. At det alltid kleber noe ufullkomment ved det vi gjør, det er vår daglige, bitre erfaring. Men det utelukker ikke at vi kan og skal være flittig opptatt med å gjøre det gode.

I spenningen mellom gammelt og nytt menneske er det et svært tap hvis vi blir fratatt det "speilet" som Rom 7 gir oss, og den frimodigheten vi får av å se at selv for den store apostelen var det "normalt" å ha det slik!

Alle flg MF-teologer har dessverre forlatt Luthers forståelse av Rom 7:

Martin Synnes: "Jeg elendige menneske!" Den kristnes selvbilde hos Paulus?" MFs litteraturtjeneste 1993.

Karl Olav Sandnes: "I tidens fylde. En innføring i Paulus´ teologi." Luther 1996.

(Anmeldt av E.Larsson i LK 1997, 327f.)

Erling Utnem: "Der det nye livet lever." Luther 1997..

Ole Modalsli: "Evangeliet - Guds kraft til liv. Om Martin Luthers reformatoriske oppdagelse." Luther 1995.

5. Skjelningen mellom lov og evangelium.

Biblen inneholder to helt ulike slags forkynnelse: Lov og evangelium.

Utgangspunktet for reformatorene når de skjelnet mellom disse to, var ikke en formell sortering av bud og løfter i bibeltekstene. Nei, de observerte at Gud skal ha utført to helt forskjellig ting ved sitt ord.

For det første skal han avsløre synden og overbevise oss om at vi ikke makter å oppfylle det hans lov krever: "Men vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud." Rom 3:19.

For det andre skal han skjenke sin nåde og rettferdighet som en ufortjent gave: "Alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus." Rom 3:23-24.

Vi kan derfor definere de to begrepene slik: Loven er Guds tale i alt han krever, byr og forbyr. (Dette er loven etter sin annen bruk.) Evangeliet er Guds tale i alt han skjenker og gir.

(Kfr. de to andre "bruk" av loven.)

Loven er nødvendig for å bane veien for evangeliet.:

"Hva skulle da loven tjene til? Den ble lagt til for overtredelsenes skyld, inntil den ætten kom som løftet gjaldt - og den ble gitt ved engler, formidlet ved en mellommann." Gal 3:19.

"Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro." Gal 3:24.

I Augustana art 20 heter det: "Rettferdiggjort ved troen har vi fred med Gud. Hele denne lære må føres tilbake til den nevnte kamp i den forskrekkede samvittighet, og den kan ikke forstås uten denne kamp."

Derfor blir det Gud utfører ved loven kalt hans "fremmede gjerning", og det han gjør ved evangeliet hans "egentlige gjerning".

Det er avgjørende for oss at vi ikke blander sammen de to, men lærer å skjelne mellom dem. Bare slik kan vi forstå hva Gud vil oss og gjør med oss gjennom sitt ord.

Luther beskriver sin erfaring slik: "Jeg lærte å skjelne mellom rettferdigheten av loven og rettferdigheten av evangeliet. Før manglet jeg bare dette at jeg ikke skjelnet mellom loven og evangeliet. Jeg holdt dem begge for å være samme sak, og mente at det ikke var annen forskjell mellom Moses og Kristus enn tiden de levde i og graden av fullkommenhet (de krevde av oss). Men da jeg oppdaget den rette forskjellen - at loven er én ting og evangeliet noe annet - da brøt jeg igjennom."

I det lutherske bekjennelsesskriftet Konkordieformelen heter det: "Fordi skjelningen mellom loven og evangeliet er et særlig herlig lys som tjener til at Guds ord blir rett delt og de hellige profeters og apostlers skrifter riktig forklart og forstått, må vi med særlig omhu holde fast på denne forskjellen."

En forkynner må holde fast på at det er Den hellige Ånd som kan dele Ordet rett i lov og evangelium. Men forkynneren skal formidle Ordet slik at han er Åndens medarbeider og ikke motarbeider. Han må være seg bevisst at Ordet han formidler, skal utrette to helt forskellige ting: Stille diagnosen og foreskrive behandlingen.

Guds lov må forkynnes, slik at bruddene med Guds vilje blir avslørt. Det er noe annet enn en almen, diffus følelse av at en kommer til kort.

Dette blir tåkelagt dersom en resonnerer på flg. måte: "Det er ikke vredens Gud som er vanskelig å oppdage. Det er kjærligheten som er vanskelig å fatte og begripe. Vi trenger ikke å male på dette at Gud har all grunn til å være sint på menneskene. Det er de fleste mennesker så altfor klar over. De fleste dømmer seg selv mye hardere enn vi prester gjør det. Det som er så vanskelig å få inn i hodene på folk, er at Gud likevel tilgir - at alt er opp- og avgjort." (Prest i intervju med Stavanger Aftenblad. FBBs 60-årsjub.skrift 1979.)

Antinomismen i vår tid.

Uviljen mot "moralsk pekefinger".

Intervju i VL: "Jeg må innrømme at jeg har vært ganske dyktig til å tilpasse Gud til det livet jeg lever."

6. Fronten mot spiritualismen.

Reformatorene måtte kjempe ikke bare mot Romerkirken, men dessuten mot spiritualistene eller svermerne, som de også ble kalt (av bisverm, som farer av sted, tilsynelatende uten styring).

Det typiske for dem var at de neglisjerte de ytre midler, Skriftens ord og sakramentene. De syntes det var "finere" å ha med den hellige Ånd å gjøre "på direkten".

En av lederne deres, Thomas Münster, sa at det viktigste var "det indre ord, som en kan høre i sjelens avgrunn ved Guds åpenbaring". Den som ikke har erfart dette, sa han, "han har intet virkelig kjennskap til Gud, selv om han hadde slukt hundre tusen bibler".

"Dette er djevelens list", sier Luther, "han vil forvirre deg så du ikke får øye på den ordning Gud selv har innstiftet. Han snakker om Ånd, Ånd, Ånd - og så river han ned den broen eller stigen som Gud bruker når han kommer til deg. I stedet for Guds ytre ordning i dåpen og det forkynte ord vil djevelen lære deg, ikke hvordan Ånden kommer til deg, men hvordan du kan komme til Ånden! Han vil lære deg å reise på skyene og ride på vinden. De kan ikke gi deg noen virkelig veiledning, de bare snakker om at du skal få oppleve det samme som de har opplevet."

En av de andre lederne for svermerne, Andreas Bodenstein Karlstadt, tok Luther et kraftig oppgjør med i skriftet "Mot de himmelske profeter om billeder og sakramenter". (Det kan leses i utgaven "Martin Luther, Verker i utvalg" III.)

Dessuten anbefales Carl Fr. Wisløff: Martin Luthers teologi, kap 8.)

De hovedtrekkene som er nevnt her, finner vi igjen i mye svermerisk forkynnelse og teologi i dag, i mer og mindre radikal utgave. Det er typisk at vekten forskyves fra Skriftens ord, fra Kristus og hans verk. I stedet fokuseres det sterkt på Ånden og oppsiktsvekkende opplevelser. Saker som ikke engang er nevnt i Bibelen, påståes å være Åndens "manifestasjoner."

Gud viser oss til nådens midler, sier Luther. Og "da vet jeg hva vi har å holde oss til. Uten disse faste holdepunkter ville vi være vilkårligheten i vold. Derfor ville jeg ikke engang ønske at Gud ville tale til meg fra himmelen eller vise seg synlig for meg." (Wisløff s 120) "Jeg har sluttet den pagt med Gud, at han ikke sender meg syner, drømme eller engle, da jeg er tilfreds med den hellige skrift, der rigeligt lærer alt, hva der er nødvendigt både for det nærværende og det kommende liv" (Thestrup Pedersen i "Luther som skriftfortolker" s 19.)

Det blir gjort forsøk på å omforme apostel-begrepet til bruk i vår tid om sterke menighetsledere med en særegen autoritet. Den australske pinsevennlederen David Cartledge har nettopp besøkt pinsebevegelsens predikankonferanse i Oslo.

Han hevder at vi snakker for mye om"de 12 originale apostlene…Disse blir sett på som hellige apostler, men de var helt ordinære, for det var ikke noe spesielt med dem".

Det er skremmende at nytestamentlig lære om apostlene blir radikalt neglisjert, og at det ut fra en slik villfarelse lanseres en fortsettelse av apostelembetet i vår tid. (Dagen 06.02.03.)

Ef 4:14: "for at vi ikke lenger skal være umyndige og la oss kaste og drive omkring av hver lærdoms vind ved menneskers spill, ved kløkt i villfarelsens listige knep."

Korsteologi motsatt herlighetsteologi.

Luthers teologi er en "theologia crucis", en korsets teologi. Det Gud gjør her i verden er skjult under sin tilsynelatende motsetning: Hans visdom fortoner seg som dårskap, hans kraft som svakhet, hans kjærlighet som ubarmhjertighet… For at det skal bli rom for troen, er det nødvendig at alt som skal tros, må være skjult. Men det kan ikke bli bedre gjemt enn når det er stikk imot utseende, sanser og erfaring. (Wisløff s 93f)

2Kor 12:9: "Men han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg."

Heldigvis har Herren selv gitt oss en klar målestokk vi kan anvende når vi skal vurdere om det er Den hellige Ånds virksomhet vi har å gjøre med: "Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av mitt og forkynne det for dere." Joh 16:14.

Litteratur

Bengt Hägglund: "Arvet från reformationen - teologihistoriska studier".

Församlingsförlaget Göteborg 2002.

Hermann Sasse: "Hvad er luthersk kristendom?" Lutherstiftelsen 1937.

Carl Fr. Wisløff: "Martin Luthers teologi". Lunde 1983.

Martin Luther. Verker i utvalg I-VI. Gyldendal 1979-1983.

Torbjörn Johansson: "Reformationens huvudfrågor och arvet från Augustinus."

Församlingsförlaget, Göteborg 1999.

"Anden och Ordet". Nordeuropeisk Lutherakademis Symposium 1999/2000.

"Troen kan ikke tie." FBBs 50-årsjubileum 1969. Nomi.

"Skriften tro - kirken tro." FBBs 75-årsjubileum. Sambåndet.

"På rette stigar". Artikkelsamling i festskrift til Arve Brunvoll. NLA 2002.

"Kristus i dag". Det lutherske verdensforbund, Helsingfors 1963. Den norske nasjonalkomite for LVF.

"Prøv åndene." NLA 1994.

Leif M. Michelsen: "Tro og liv. Om forkynnelsen i en karismatisk tid." Luther

Jan Bygstad: "Skriften vitner om Kristus". Lunde, 1998.

Anders Bergem: "Himmelen på forskudd? Oppgjør med framgangsteologien." Luther/Credo 1987.

Håkon Fred. Breen: "Nytt liv. Perspektiv ved døpefonten." Lunde 1992.