Vägen till eros och agape

Johann Herbertsson, Vägen till eros och agape: Anders Nygrens teologi 1921 till 1936. Skellefteå: Artos & Norma, 2021. 154 s.

Forfatteren av denne boken er prest i Svenska Kyrkan, har doktorgrad i teologi og arbeider ved Universitetet i Lund. Han forteller innledningsvis om samtaler med Bengt Hägglund, som døde i 2015, men som før sin død oppmuntret Herbertsson til å arbeide med Nygrens teologi. Resultatet foreligger i denne boken.

Anders Nygren (1890-1978) tok teologieksamen i 1912 og arbeidet i flere år som prest. I 1921 la han fram sin avhandling Religiøst apriori, som ble innledningen til et omfattende faglig forfatterskap. Han var professor i systematisk teologi i Lund fra 1924 og biskop i Lunds stift fra 1948 til 1958.

Herbertsson gir først en oversikt over Nygrens forfatterskap fram til 1936, som er delt i to nokså tydelig avgrensede bolker. På 1920-tallet arbeidet Nygren med teologiske grunnlagsspørsmål, hvor han utfoldet synspunktene fra Religiøst apriori i form av dogmatisk og etisk grunnlagstenkning. På 1930-tallet arbeidet han med teologisk idehistorie, som resulterte i det viktige tobindsverket Eros och agape, som ble fullført i 1936. Dette tobindsverket er oversatt til mange språk og er mer enn noe annet det som har gjort Nygren til en internasjonalt kjent og anerkjent teolog.

Før han går inn på innholdet i Nygrens tenkning, setter Herbertsson Nygren inn i den idehistoriske kontekst som utgjøres av det svenske og europeiske 1920-tallet. Flere er, som Nygren og de andre Lunda-teologene (Gustaf Aulén og Ragnar Bring), opptatt av å fremme en klassisk kristendomsforståelse i møte med modernitet og liberalteologi. Nygren ønsket å gjøre dette ved å gi rom for en teologisk forskning som tilfredsstilte allmennvitenskapelige saklighetskrav uten å forvanske innholdet i den kristne tro, som bygger på trosbekjennelsens historiske manifesteringer.

Nygren anså ifølge Herbertsson Gud som objektivt eksisterende uavhengig av menneskets bevissthet og så dette som en forutsetning for den kristne trosbekjennelse, men Gud er i seg selv ifølge Kants Ding an sich-aksiom uerkjennbar. Tilgjengelig er bare de empiriske manifesteringer, men de er til gjengjeld allment tilgjengelige for vitenskapelig utforskning på linje med alle andre fenomener i verden. Fordi Gud som utilgjengelig likevel er åpenbaringsmanifesteringenes fundament, har de en annen og dypere gyldighet enn andre fenomener. På denne måten ønsket Nygren å gi teologien et trygt rom i den akademiske konteksten samtidig som dette ikke svekket dens mulighet til å fremme et budskap med krav på absolutt gyldighet (s. 75-76).

På dette grunnlag arbeidet Nygren videre og utviklet sin forståelse av dogmatikkens og etikkens vitenskapelighet. Da han arbeidet med den sistnevnte problemstillingen, fikk han en ny forståelse for agape-motivets betydning, og viet sine neste forskerår til å arbeide med dette. Det er, mener Nygren, et grunnleggende skille mellom hellenismens eros og kristendommens agape, som handler om en spontan og ubegrunnet kjærlighet som utgjør kristendommens grunnmotiv. Det er imidlertid alltid utsatt for å blandes opp med elementer av eros, altså kjærlighet som er begrunnet i det elsk-verdige ved det som elskes. Agape-kjærligheten manifesteres av Jesus og gjenspeiles i sin klareste form hos Paulus og Luther. Nygrens Eros och agape er et arbeid Herbertsson med rette er opptatt av og gir et grundig referat av.

Nygrens tilnærming var omstridt, og selv om ikke Herbertsson går grundig inn på debatten, gjengir han hovedpunktene i Ingemar Hedenius’ kritikk av Nygrens religionsfilosofi. Hedenius mente at Nygren ved å betone gyldighet på bekostning av sannhet bekreftet Hedenius’ egen påstand om at teologien ikke tilfredsstilte kravene til vitenskapelighet. Herbertsson forsvarer Nygren mot kritikken, men går ikke grundig inn på det problem at Nygrens Kant-avhengighet gjør at også hos ham hviler religionens betydning på en distinksjon i menneskets bevissthet.

Den senere debatten om Nygrens verk inkludert debatten om Eros och agape får lite oppmerksomhet hos Herbertsson. Etter at han gikk av som biskop og ble pensjonist vendte Nygren tilbake til problemstillinger som opptok ham da han skrev Religiøst apriori, men også dette ligger utenfor rammen for denne boken.

Jeg leste selv Eros och agape som student og hører til de mange som ble fascinert av boken, men som etter hvert fikk en mer kritisk distanse til Nygren. For dem som har en slik bakgrunn – og jeg tror det er en del av oss – er det å lese denne boken som å møte en gammel venn en ikke har sett på mange år, men som har forandret seg svært lite. Som religionsfilosof og apologet gjorde Nygren utvilsomt en viktig innsats for at teologi forstått som refleksjon over kirkens klassiske tekster skulle beholde sin plass i en sekularisert akademisk kontekst. Samtidig gjør hans Kant-tilknytning at Nygrens filosofiske tenkning får et visst preg av å høre hjemme i den tid den ble til i; en postmoderne Nygren-renessanse er det vanskelig å tenke seg. Etter min oppfatning må da også Kant utsettes for en skarpere kritikk enn den Nygren leverer om en virkelighetsforståelse forankret i den bibelske skapertro skal komme til sin rett.

Det kan virke som det rom Nygren gir teologien å virke i, tross alt blir for trangt. Kanskje dette også berører grunnen til at Nygrens motivforskning for mange blir for skjematisk og forenklende. Deler av gresk og hellenistisk tenkning befinner seg nærmere den nytestamentlige apape-forståelse enn det Nygren har rom for, og selv Nygrens helt Luther gir i sin lov/evangelium-dialektikk rom for nyanser Nygren ikke fanger opp. Herbertsson er åpenbart begeistret for Nygren og tillegger hans tenkning aktuell betydning. Man kunne da forventet at han hadde gitt også debatten om Nygren større plass enn det han faktisk gjør. Men sekundærlitteraturen om Nygren gis forholdsvis lite plass i boken. Tore Wigens doktoravhandling om Nygrens religionsfilosofi fra 1979, «Erfaringsimmanens og gudstro», er f.eks. ikke nevnt. Men som innføring i Nygrens tenkning er boken utvilsomt både nyttig og velegnet.

16.5.2022

Knut Alfsvåg