Valg av tre bøker

Jeg har landet på en «fakta og dokumentar» fra 2015, nemlig Hege Storhaugs Islam Den 11.landeplage, Edvard Hoems Mors og fars historie fra 2005 og George Orwells klassiker Animal Farm fra 1945. 

Hege Storhaugs siktemål er ikke å gå i dybden hva gjelder alle de retningene og ansikter islam har. Hennes hovedanliggende er å vise hvilken islam som etter hennes syn i stort monn har etablert seg i Norge og Vesten, og som er i strid med sentrale verdier i vårt samfunn.
Islam er basert på Koranen, sira (Muhammeds biografi) og hadith (fortellinger om hva Muhammed uttalte eller stilltiende samtykket i). Svarene på alle islams doktriner er med andre ord ikke å finne i Koranen, men i all hovedsak i de andre tekstsamlingene. En historisk og kronologisk oversikt over Koran-versene kan stilles opp ved hjelp av sira, slik at 64 prosent av Koranen faller sammen med Muhammeds tid i Mekka, og 36 prosent med Medina. 

For Storhaugs syn på islam spiller skjelningen mellom Mekka- og Medina-Koranen en sentral rolle. I Mekka (fra ca 610 til 622) var Muhammed en mild og enkel predikant. Dette gjenspeiles i mange poetiske vers i Mekka-Koranen. Men Muhammeds misjonering basert på hans påståtte åpenbaringer var ingen suksess. Bare et fåtall sluttet seg til hans budskap, og han ble tvunget til å forlate Mekka på grunn av strid med makthaverne. 

Storhaug sier at religion ideelt sett skal være det den enkelte av oss ønsker å gjøre tekster og ritualer til i våre private liv. Hun er selverklært gudløs, og ser ut til å mene at offentligheten bør være sekulær. En «åndelig» Mekka-islam passer inn i dette mønsteret. I boken finnes nærmest poetiske skildringer av muslimske kvinner innen både sunni og sjia som utfører sine stillferdige bønne-ritualer. Disse ses som en åndelig støtte for dem det gjelder. Denne form for islam er ikke-misjonerende og ikke-påtrengende, og Storhaug har personlig og vennskapelig kontakt med kvinner som står for dette. Hvis alle muslimer hadde vært som disse kvinnene, sier Storhaug at hennes bok ville ha vært overflødig. 

Kimen til den form for islam som Storhaug vil advare mot, ligger i Medina-islam, i den perioden da Muhammed slo seg opp til å bli en politisk og militær leder via plyndring av karavaner. Den muslimske tidsregningen begynner ikke med Muhammeds åpenbaringer, men med hans politiske virke i Medina i 622. Med det siste hadde han stor suksess, for i løpet av 10 år underla han seg hele den arabiske halvøya. Storhaug skriver at den politiske doktrinen var rundt åtte hundre ganger mer effektiv enn det religiøse ved Muhammeds virke. 

Temaene i Medina-Koranen er i stor grad maktpolitiske. Kampen mot de vantro, og hvordan den skal føres, opptar en stor plass. Koranen anses for å være diktert ordrett av Allah, og derfor er det intet rom for at noe kan være feilaktig. Hvis Koran-vers motsier hverandre, er løsningen såkalt abrogering. Det betyr at de senere versene, altså fra Medina-perioden, overstyrer de tidligere versene.

Storhaug mener vestlige politikere siterer «snille» vers som «Det er ingen tvang i religionen» på en naiv og selektiv måte. Til og med pave Frans siteres på følgende: «Koranen er en fredens bok, en profetisk fredens bok». Norske politikere fra ulike partier setter er skarpt skille mellom islam og islamistisk terror. Dette har man sett når de etter terror utført av IS eller andre islamistiske grupperinger typisk uttaler at de som står bak, misbruker islam, at det som har skjedd, ikke har noe med islam å gjøre. Storhaug mener den politiske og kulturelle eliten preges av angst for å ta et ærlig blikk på islam. 

Boken inneholder interessante beretninger fra Storhaugs besøk i såkalt «tapte territorier» eller «lovløse områder» i byer som Marseille og Malmø. I 2013 reiste hun til Marseille i forbindelse med sitt journalistiske arbeid. Til tross for advarsler fra hotellpersonale tok hun en tur til et sterkt belastet område – riktignok på dagtid, med hijab som «beskyttelse», men uten håndveske. Dette er et boligområde preget av forsøpling og forfall. Her bor knapt noen etniske franskmenn lenger, men folk fra islam-dominerte land i Afrika og Asia. Mange unge fullfører ikke sin skolegang, og 40 % er utenfor arbeidsmarkedet. Narkotikahandel gir større inntekter enn arbeid. Her risikerer brannfolk, hjemmesykepleiere og leger å bli angrepet av gjenger. Ingen tilkaller politiet ved verken barne- eller kvinnemishandling, tyveri eller narko-oppgjør. Franske frihetsverdier er erstattet av regler og verdier fra innbyggernes opprinnelsesland, og særlig kvinnene merker en sharia-definert sosial kontroll. Innbyggerne er preget av en avvisning av det franske samfunnet. De vil ikke integreres. Her er rik grobunn for radikalisering.

I Sverige er ifølge Rikspolitiets rapport 55 områder i 22 byer delvis tapt for myndighetenes kontroll. Kjennetegnene på disse områdene er i stor grad de samme som i Marseille: Kriminelle nettverk råder, narkotikahandel skjer åpent, innbyggere våger i liten grad å avgi vitnemål, få anmelder kriminelle forhold. Politiet og andre myndighetspersoner, offentlig transport og postbud angripes av steinkastende unge. Det ordinære rettssystemet er til en viss grad satt ut av spill. Rosengård i Malmø er et slikt område. Der bor 90 % med utenlandsk bakgrunn. De få etnisk svenske som er igjen, føler seg trakassert dersom de markerer svenske tradisjoner som for eksempel julelys i vinduene. 

Storhaug ser de lovløse tilstandene hun beskriver som forårsaket av lang tids unnfallenhet og forsømmelse fra de politiske myndighetenes side. De har valgt å se bort fra negative utviklingstrekk i innvandrermiljøer, ofte som resultat av en misforstått multikulturalisme. I dette klimaet er det imidlertid ikke først og fremst Mekka-islam som har grobunn, det er den militante Medina-varianten. Den viser seg ikke bare i terrorisme, men også i den økende innflytelsen militant islam har innad i vestlige samfunn. 

Knapt noen kan bestride at bestselgeren Islam Den 11. landeplage er en aktuell bok. Jeg vil si den er mindre av en polemisk svart-hvitt fremstilling enn man kanskje kunne forvente ut fra tittelen. Svært mange hendelser og personer fra inn- og utland er beskrevet, og dokumentasjon med henvisning til kilder er meget omfattende. Til tross for dette har deler av boken også et personlig preg. Den er basert på et mangeårig feltarbeid i mange land fra forfatterens side, og den er derfor meget interessant som «selvopplevd».
Vi blir nærmest daglig påminnet om hvor aktuelle de temaene som boken tar opp er, både når det gjelder terrorfrykt, terrortrusler og den kontinuerlige debatten knyttet til innvandring og integrering av mennesker fra fremmede kulturer. 

I Mors og fars historie forteller forfatteren Edvard Hoem om sine foreldre Knut og Kristine Hoem og deres liv. Faren beskrives som en luthersk lekmann i den haugianske tradisjonen, en husmøtenes mann som samlet bygdefolk til oppbyggelse i hjemmene eller i forsamlingshus. Fra oktober til mai, over en periode på hele 43 år, var han omreisende predikant i Indremisjonen. I sommerhalvåret var han sammen med familien for å ta seg av gårdsarbeidet. 

Et vekkelsesmøte på Hoem skole i desember 1931 ble avgjørende for fjortenårige Knut Hoem. Forkynnelsen om de to veier, en som fører til himmelen og en til fortapelsen, var klar, og tilhørerne fikk høre at de måtte gjøre et valg. Det var ikke forventet at en som ennå ikke var konfirmert skulle gripe ordet, men Knut Hoem gjorde det likevel. Han vitnet at han måtte følge kallet til å gå inn i tjeneste for Jesus. For hans foreldre, som også var til stede, vakte dette vitnesbyrdet både glede og uro. De var på dette tidspunktet sterkt tynget av sorg over en sønn som nylig var død, og en annen som var blitt innlagt på en psykiatrisk anstalt. Den tredje sønnen Knut viste liten iver i gårdsarbeidet, noe som gjorde foreldrene bekymret også for gårdens fremtid. 

Knuts drøm var å studere teologi, men den veien var stengt for en uten artium. I stedet var ofte han «lærling» i tospann med erfarne predikanter. Etter hvert kunne han ved hjelp av et lån fra en bekjent bli elev på Indremisjonsselskapets bibelskole i Oslo. Etter bibelskolen søkte han stilling som forkynner, og han ble tilsatt som predikant i Gudbrandsdalen. Der skulle han i perioden 1941- 45 komme til å holde mer enn 700 møter. 

Om sommeren er han hjemme på gården i Romsdalen, men har ikke glede av arbeidet der. Han slites mellom forventningene fra foreldrene om å opptre som odelsgutten på gården og sitt forkynnerkall. I tillegg forventes det at han skal overta farens livsverk, nemlig å få reist et bedehus i grenda. Konfliktene i Knuts liv forverres ytterligere når han blir kjent med ei odelsjente fra en gård i Gudbrandsdalen. Hvis det skulle bli noe ekteskap, var den entydige forventningen fra jenta og familien hennes at Knut skulle bli bonde på hennes gård. Når Knut snakker om dette hjemme på Bakken i Romsdalen, blir han spurt om han er «helt frisk». Noen måneder senere er han dog forlovet med odelsjenta. Han som egentlig ikke vil være bonde overhodet, satser på å drive to gårder! 

I 1943 blir han motvillig eier av Bakken, men det er foreldrene som i realiteten styrer der. Mor griper også inn i sønnens kjærlighetsliv. Hun skriver brev til sønnens arbeidsgiver, indremisjonssekretær Sigurd Evenshaug på Lillehammer, og klager sin nød over at sønnen vil overlate henne og mannen til en usikker alderdom. Som følge av brevet oppsøker Evenshaug Knut og ber han rydde opp i livet sitt - av hensyn til den tillit utad som en predikant må ha. Han bryter forlovelsen, noe som også får alvorlige følger for hans arbeidsforhold. Han blir nemlig tatt ut av sin forkynnertjeneste, mens forhold rundt den hevede forlovelsen blir undersøkt. Folk fra bygda der den sviktede jenta bodde, hadde nemlig også skrevet brev til Evenshaug. De ville ikke lenger ha noe med predikanten fra Romsdal å gjøre. Suspensjonen blir opphevet etter noen måneder, men Knuts gode navn og rykte har lidd skade. Folkesnakket gjør at han begynner å virke i en annen del av Gudbrandsdalen. Etter et halvt års opphold i sitt arbeid holder han husmøte hos et ektepar i Fåberg. I dette huset bor på den tiden Kristine Nylund. Hun gifter seg senere med Knut Hoem, og får flere barn med han. Edvard Hoem er deres førstefødte sønn.

Når det gjelder store deler av farens liv, har Edvard Hoem hatt en mengde notatbøker å bygge på. Faren førte nøye logg over all sin predikantvirksomhet og sine reiser. Det har derfor vært mulig for sønnen å følge hans virke fra dag til dag, og til å vite hvilke bibeltekster han til enhver tid prekte over. Til å skrive om moren har han ikke hatt slike skriftlige kilder å forholde seg til, så han skriver at han i stor grad dikter seg frem til glimt fra hennes oppvekst sammen med tvillingsøsteren Olga, øvrige søsken, foreldre og besteforeldre i Nordbygda i Øyer. Og omstendighetene rundt det taushetsbelagte forholdet mellom moren og en tysk soldat er jo enda mer de bildene forfatteren har dannet seg. 

Mor Magnhild er opptatt av at barna hennes skulle skikke seg og bruke det huguet de har. For den som ikke har penger og eiendom, er det den eneste veien ut av de fattigslige og trangbodde kårene hun selv lever i. Far Mathias er en dyktig og arbeidsom mann som tar vare på sin familie. Skolen, søndagsskolen, de nærmeste gårdene og de som bor der, er rammene for Nylund-barnas liv. På skolen får alle fem ord på seg for å være oppvakte. Tvillingsøstrene får mange S’er og M’er i vitnemålet fra folkeskolen. De ligger dermed langt foran barn fra de store gårdene. 

Det eneste av videre skolegang tvillingsøstrene får, er noen ukers husholdningskurs. Kristine Nylund drømmer om en annen tilværelse enn å være tjenestejente på en gård eller å ha huspost, hun er urolig, sint og utilfreds. Hun går på kino heller enn kristne møter, og hun finner utløp for sine drømmer i tyske kjærlighetsfilmer. I mørket i kinosalen sitter norske ungdommer og utkommanderte tyske soldater tett innpå hverandre. Etter en kinoforestilling våren 1944 blir hun og en venninne tilsnakket av to tyske soldater. Jentene takker ja til å gå på kafé med dem, selv om de vet dette er å gå over en grense. Den ene soldaten, Paul Wilhelm Schaeper, vil treffe Kristine Nylund igjen. Da hun møtte Knut Hoem i 1945, var hun gravid med Schaepers barn. 

I ettertid ville hun ikke fortelle noe om denne mannen. Hun insisterte imidlertid på at det dreide seg om en kjærlighetshistorie, og at hun ikke hadde gjort noen feil. Edvard Hoem skriver om moren at hun ble ført av gårde på en måte som gjorde at hun ikke brydde seg om hva omverdenen tenkte og trodde. Hun kunne ha gått gjennom ild for å være sammen med kjæresten. Fordømmelsen fra omgivelsene brydde hun seg ikke om, men lot seg fange inn av hans ideologiske posisjoner og hans fagre løfter om at han skulle komme tilbake til henne etter krigen. Høsten 1944 forsvant alle spor etter Schaeper, men i Kristines tanker forble han levende i mange år. Edvard Hoems mislykkede forsøk på oppsporing av denne personen i Tyskland endte i tvil om han noensinne hadde oppgitt riktig identitet. 

I februar 1945 begynner Knut Hoem for alvor å interessere seg for den høygravide ulykkelige unge kvinnen som bor i sin tantes hus, og som han tidligere har sett der. Han får vite at hun skulle ha barn med en tysk soldat som er forsvunnet. Når Hoem sier at han kunne ta henne, drar Kristines onkel på smilebåndet. Hennes tante misliker utsagnet, og tar det først for en spøk, men snart begynner hun å argumentere for at Hoem kan trenge en flink kone å ta med seg til gården i Romsdalen. Til Kristines dypt fortvilede foreldre som er tynget av skam, gjentar han at han kan ta deres datter. Moren er i tvil om det er rett for en predikant å tenke slik. I en etterkrigstid med en overveldende fordømmelse av «tyskertøser» er han usedvanlig modig. Selv om Kristine først er uinteressert i andre menn enn han som har sveket henne, gir Knut aldri opp. 

Han fikk motstand fra indremisjonsfolket da hans gifteplaner ble kjent. De mente han skuslet med sitt kall. Knut bestemte seg for å kontakte daværende formann i Indremisjonsselskapet, Ole Hallesby. Samtalen i Hallesbys store villa på Vindern endte med: «Du må gifte deg med piken!» Dette innebar grønt lys overfor indremisjonsfolk. 

Med giftermålet kom det nå en dyktig gårdkone til Bakken, men hun trivdes ikke der. Den lille datteren Wenche ble værende i Gudbrandsdalen, en avgjørelse som moren var uenig i, og som mannen ikke satte seg imot. Savnet av datteren, mannens fravær og vantrivselen i de nye omgivelsene skapte alvorlige kriser i ekteskapet. Og i Bakken forble det slik for de andre barna som etter hvert kom at mye i mors og fars liv ikke skulle snakkes om.
Men etter mange år gror moren fast i Bakken, og hun vil ikke være noe annet sted. På den seksårige sønnens spørsmål om hun elsker faren, gir hun et åpent og ærlig svar som han ville huske femti år senere: At hun ikke var glad i han da de kom sammen, men at hun ble det fordi han var så trofast. 

Mors og fars historie er en velskrevet og gripende bok av det slaget som du ikke har lett for å legge fra deg før du har lest den ferdig. Den handler ikke bare om interessante personligheter, sterke lidenskaper, fall, tilgivelse, oppreisning og et usannsynlig par, men den gir et allsidig tidsbilde fra noen tiår tilbake som er blitt nokså fjern for de fleste. 

Vi tas med til 1930-årenes vekkelsesmøter og omreisende predikanter, til en tilværelse som gjest i fremmede hus og møteplaner som avhang av møteoppslutning. Kone og barn måtte ta mange tak på hjemmefronten på grunn av fraværende fedre. Ikke alle forstod at far ikke kunne holde seg hjemme som andre fedre. 

Vi er også i en tid da det å være odelsgutt og odelsjente var skjebne. Å være mer opptatt av noe annet arbeid enn gårdsarbeid ble oppfattet som noe i nærheten av svik av de involverte. Konflikten mellom forkynnerkall og lojalitet mot foreldrenes forventninger er i denne boken meget sterkt til stede. Bygdesamfunnene er ennå isolerte og sterkt tradisjonsbundne. For de fleste gjør pengemangel at utferdstrang forblir en drøm. Gårdsarbeidet er et fysisk slit fra morgen til kveld. Det finnes verken aldershjem eller andre velferdsordninger som vi nå tar som en selvfølge. 

Boken gir også mange situasjonsbilder fra krigens Norge. Mange av oss kjente i egen oppvekst noen som ble beskrevet som «tyskerunger» og hørte hva noen sa om deres mødre. Med tiden er det jo blitt mer åpenhet rundt personlige tragedier. I nåtidens klima, og med lang tidsmessig avstand til 2. verdenskrig, er det mulig å skrive nyansert om mennesker som gjorde alvorlige feilgrep i sin omgang med fienden. Det har Edvard Hoem gjort. 

Animal Farm er en fabel der dyr personifiserer menneskelige egenskaper. Dette sjangervalget gjør at disse egenskapene kan presenteres skarpt og klart. Ved å vise oss hvordan dyrene ødelegger sine egne høye idealer, formidler Orwell sitt egentlige budskap, nemlig at mennesket ødelegger både for seg selv og andre i en fryktelig utstrekning. Under Den russiske revolusjon kom etter hans oppfatning denne destruktiviteten frem. Hans litterære redskap for å formidle sin harme og frustrasjon over det som der skjedde, er oftest satire. Animal Farm er en allegori der dyrene representerer historiske individer, grupperinger eller hendelser. Det som skjer på dyrenes gård, har sitt motstykke i historiske begivenheter som startet med tsardømmets fall, og endte med opptakten til den kalde krigen. 

I Animal Farm er mennesket dyrenes verste fiende. Helt i starten møter vi den første undertrykkeren, Mr Jones på Manor Farm. Dyrene hans blir vanskjøttet, og gården er i forfall. Selv er han fordrukken og forbitret etter rettslige oppgjør med naboer, som har falt dårlig ut for hans del. Når han til slutt glemmer helt å fôre dyrene, gjør de oppgjør. Mr Jones klarer i første omgang å stoppe dem ved å avfyre noen skudd med det geværet han alltid har stående parat, men snart klarer dyrene å jage han vekk. De utvikler sin egen ideologi (animalismen), som på alle måter skal være en kontrast til mennesket og alt det undertrykkende og forkastelige det står for (det kapitalistiske system representert ved Mr Jones). Mr Jones’ forsøk på gjenerobring lykkes ikke, da han ikke får noen hjelp fra sine «naturlig» allierte på nabogårder, Mr Frederick på Pinchfield og Mr Pilkington på Foxwood. 

Dyrenes endelige seier over Mr Jones gjør dem stolte. De tar hele gården i sin besittelse, de kan høste fruktene av eget arbeid, og bestemme over seg selv. Alt som har fire bein, eller vinger, er venn, alt som har to bein er fiende. Det forhatte seletøyet som Mr Jones brukte til å kontrollere dem, er unødvendig når alle er like, og ingen underkuer andre. Under det nye regimet heter gården Animal Farm. Dyrene gjør stor materiell fremgang, de utvikler planer og prosjekter som skal gjøre livet bedre for dem alle. Vindmøllen er her det fremste eksemplet. 

Men den kollektivistiske idyllen blir etter hvert ødelagt av både indre og ytre fiender. I det angivelig klasseløse samfunnet oppkaster de meste intelligente, nemlig grisene, seg til herrer som utnytter de svake og uvitende. Det oppstår rivalisering mellom de mest dominerende grisene, Snowball og Napoleon. Napoleon, den skumleste og mest utspekulerte av dem, går av med seieren. Det er mulig fordi han i hemmelighet har oppfostret hundevalper til å adlyde ordre. På det minste vink fra han gjør de ende på dyr som Napoleon definerer som sine fiender. 

Under Napoleons regime avvikles dyrenes demokratiske «søndagsmøte». Alt styres av Napoleon via «propaganda-ministeren» Squealer. Squealer kan få dyrene til å tro at løgn er sannhet. Ellers sier jo selve navnet, som betyr «tyster», det meste om hans egenskaper. All opposisjon blir slått nådeløst ned på. Når noe går galt, er Squealer på plass for å gi en autoritativ tolkning av begivenhetene. Syndebukken er alltid Snowball. Han sies å skjule seg snart på Pinchfield, snart på Foxwood. Napoleons paranoia og frustrasjon over å ha blitt lurt når han prøver seg på spekulativ handel med Pinchfield og Foxwood, gjør at noen dyr bekjenner imaginære «forbrytelser», og må bøte med livet. Frederick angriper Animal Farm. Dyrene greier til slutt å jage han ut, men vindmøllen er ødelagt. 

Etter noen år er opprøret praktisk talt glemt av de fleste dyrene. Takket være den nye underklassen - dvs alle dyrene utenom grisene - er vindmøllen bygd opp igjen. Men underklassen er uvitende, terrorisert og utbyttet. De beholder ingen ting av det de produserer selv. Alt går til grisene som lever i sus og dus, men som egentlig bare driver med uproduktivt papirarbeid. 

I takt med den fullstendige korrumperingen av animalismen, er relasjonene til menneskene etter hvert blitt utmerkede. På slutten av boken er Napoleons og Pilkingtons folk samlet. De er i feststemning, skåler for hverandre, og Pilkington sier det ikke er noen interesse-motsetninger mellom grisene og menneskene. Begge har de de «lavere klasser» å slite med! Napoleon erklærer at Animal Farm igjen skal hete Manor Farm, og at han ikke vil spre revolusjonen til andre gårder. Det aller siste er likevel at Napoleon og Pilkington ryker ut i krangel om hvem som har jukset i kortspill. Den angivelig fredelige sameksistensen varte altså ikke lenge. 

Ut i fra grisenes overlegne lederegenskaper, er det ikke overraskende at det er den mest respekterte av dem alle, Old Major, som inspirerer til opprør mot Mr Jones. Old Major er den intellektuelle kapasiteten som utformer animalismen. Etter en allegorisk tolkning representerer Old Major Marx og Lenin, og animalismen kommunismen. Da de fleste dyrene langt fra er verken intelligente eller ideologisk bevisste, trenges sanger, flagg og parader til å oppildne dem. Deres «Beasts of England» er en parallell til Internasjonalen, deres grønne flagg med symboler motsvarer det røde flagg med symboler. 

Napoleon utvikler seg altså til å bli den dominerende blant grisene. Han gjenspeiler Orwells oppfatning av Josef Stalin, men selve navnet henleder jo oppmerksomheten på den franske keiseren som også utviklet seg fra å være revolusjonær til å bli tyrann. Keiser-assosiasjonene passer godt med den forkjærlighet for luksus, pomp og prakt som Napoleon i stigende grad legger for dagen. Det uhemmede maktbegjæret vises i all sin heslighet etter at han har knust all opposisjon. For de fleste dyrene er han fullstendig fjern. Han dukker opp bare av og til for å la seg hylle av sine undersåtter som et kultobjekt, eller for å avsi dødsdommer. Her er det ikke vanskelig å se paralleller til Stalins grusomme utrenskninger som kostet millioner livet.

Napoleon er en uutgrunnelig type som legger sine planer i hemmelighet, som regel for å underminere sin rival Snowball, Orwells parallell til Leo Trotskij. Snowball er fremstilt som en langt mer sympatisk, energisk og kreativ type enn Napoleon. Snowball er en glimrende taler med stor overbevisningskraft, noe Napoleon ikke kan stille opp mot. Men det er også likheter mellom dem. Selv om Snowball arbeider utrettelig for å fremme alle dyrenes velferd, har han ingen ting imot at grisene må ha privilegier, siden det er de som står for alt «brainwork». 

Napoleon og Snowballs planer går likevel oftest i ulik retning. Napoleon bryr seg for eksempel ikke om Snowballs anstrengelser for å oppdra de ville dyrene til bedre atferd. Han satser i stedet på å indoktrinere hundevalper ved personlig å kontrollere den påvirkningen de utsettes for fra fødselen. Det er ved hjelp av rå maktbruk fra disse han kan ta full kontroll. Som Stalin mener han at territoriet må forsvares militært mot angrep utenfra. Snowball vil derimot bruke duene til å spre nyheten om revolusjonen til dyrene på de omliggende gårdene, slik at de selv kan gjøre opprør.
Vindmøllen, et symbol for modernisering og industrialisering, er det Snowball som har hovedæren for. Dette gjenspeiler Trotskijs ambisjoner for sovjetstaten på dette området. Napoleon vil i stedet satse på å fremme og kontrollere landbruket, et tydelig motstykke til Stalins tvangskollektivisering. 

Snowball fremstilles som en langt bedre militær strateg enn Napoleon. Det er takket være Snowball at dyrene kan drive tilbake Mr Jones og hans alliertes forsøk på å ta tilbake Animal Farm. For dette dekoreres han med en tapperhetsmedalje. Dette kan Napoleon senere ikke leve med. Historien må revideres. Han skal selv ha æren for alt som er positivt. Vindmøllen blir til «Napoleon Mill» når han innser at Snowballs planer har fremtiden for seg. 

Napoleons taktiske spill overfor Mr Frederick (Hitler) og Mr Pilkington (Storbritannia eller den anglo-saksiske verden) er ingen suksess, men ender med ødeleggelsen av vindmøllen (Hitlers angrep med store tap for Sovjetunionen). Det lystige selskapet på slutten av Animal Farm er bare en tilsynelatende idyll mellom Napoleon/Stalin og Pilkington/Winston Churchill og president Roosevelt etter Fredericks fall. Bråket på slutten er et uttrykk for Orwells overbevisning om at den kalde krigen var uunngåelig. 

Jeg synes Animal Farm er en meget givende måte å lese historie på. Orwells fremstilling av ulike aspekter av diktaturet og det totalitære er både virkelighetsnær og sylskarp. Det dreier seg om fenomener som dessverre er tidløse. Bokens bruk av litterære virkemidler, spesielt satiren, gjør den til et litterært mesterverk som er fornøyelig å lese. Noen eksempler knyttet til animalismen: For det første er ideologien utviklet av grisene. Den er imidlertid så komplisert at grisene må forenkle prinsippene i den slik at også de mer enfoldige dyrene kan forstå den. Disse prinsippene går under betegnelsen «bud», altså et begrep som uunngåelig assosieres med den religionen som propageres av ravnen Moses, og som er bannlyst. Men siden kun det dennesidige regnes med, er det jo logisk at dyrene først har 7 bud, ikke 10. Senere utvikles dog en persondyrkelse av Napoleon. Her er rikelig med både hykleri og ironi.

Det er Snowball og Squealer som maler de 7 budene på låveveggen. Siden trenger grisene å forandre på budene i takt med sine behov. Squealer gjør da de nødvendige tilføyelser på låveveggen, men det er bare de mest oppegående dyrene som følger med på det. Første bud er «Alt som går på to ben, er en fiende». De opprinnelige versjonene av noen andre: «Intet dyr skal sove i en seng», «Intet dyr skal drikke alkohol», «Intet dyr skal drepe noe annet dyr», «Alle dyr er like». 

Etter hvert finner grisene ut at disse passer dårlig med den sansen for vellevnet som de utvikler, for trangen til å kvitte seg med fiender, for å skaffe seg privilegier og innflytelse, ja, for å snu egen ideologi fullstendig på hodet. Da grisene jo er «rettroende», er de nye versjonene «Intet dyr skal sove i en seng med laken», «Intet dyr skal drikke alkohol uten måtehold», «Intet dyr skal drepe noe annet dyr uten grunn». I det lystige laget på avslutningen av boken går grisene på to ben. Denne forvandlingen har Squealer under atskillige anstrengelser latt forberede ved å lære de dummeste av alle dyrene, nemlig sauene, å breke «Fire ben bra, to ben bedre». Til slutt står bare ett bud igjen på låveveggen: «All animals are equal But some animals are more equal than others». 

Ingen ting er igjen av dyrenes drømmer og høye idealer. Det hele har endt i det absurde.