Vardens første påske i Nidaros

Biskop Erik Varden i Trondhjems katolske stift har utgitt årets påskeforkynnelse i bokform, tretten prekener. De av dem som er holdt hverdagene i den stille uka, er svært korte. Boka er utstyrt med en innledning og en avsluttende betraktning om tårer i det religiøse livet og har sluttnoter. Teksten er ledsaget av en serie tresnitt av benediktinerinnen Dame Werburg Welch (1894-1990). Fine kortversjoner av bibellesningene for dagen innleder bolken for hver helligdag. Før noen av prekenene er det også nyttige henvisninger til liturgisk bruk på den aktuelle dagen.

Varden er stilsikker og utmerker seg ved knappe uttrykksmåter som sier mye. Ofte er det et gjenkjennelig uttrykk med en liten vri som overrasker. En pleiet bruk av hverdagslige og rett som det er svært norske uttrykksformer karakteriserer språket til biskop Varden. I et par tilfeller blir stilen imidlertid temmelig pålesset, synes jeg, med en rekke referanser og bibelske bilder på rekke.

Prekenene har vel nærmest karakter av religiøse kåserier. Gjennomgående er de svært tekstlige. Varden anvender litteratur og film, og for noe av forkynnelsens del er det et forhold mellom tekster han etablerer. Ulike forfattere bringes i samtale med hverandre og med Bibelen. Her er også en del livsvisdom, for eksempel når forfatteren peker på ethvert vennskaps unike karakter, før han beskriver hvordan oppstandelsen viste ulike aspekter i møte med Maria Magdalena, Peter og Johannes. Tiltalen til menigheten blir til gjengjeld jevnt over ganske generell og påhengt.

Bibelen leser Varden gjerne frelseshistorisk. Med basis hos flere kirkefedre gjør han seg bruk av tropologi og dokumenterer kjennskap til den kristne tradisjonen, den syriske ikke unntatt. Det er i boka flere gode teologiske observasjoner, som «mangelen på automatikk i Guds frelsesverk» til fordel for innbydelse som venter på svar fra mennesket som tiltales. Innebyrden i det han skriver er likevel ikke alltid klar for meg. Det gjelder for eksempel følgende setning: «Jesu oppstandelses påske, som bekrefter at alt, ja, selv det vonde, er ‘såre godt’ fordi alt er elsket, alt er frelst, alt er båret av en seirende, uendelig barmhjertighet» (s. 27f). Jeg har hørt Varden gjentatt komme tilbake til den gode erkjennelsen av at alt er frelst. Hva han konkret mener med dette, vet jeg ikke, heller ikke etter å ha lest denne prekensamlingen.

Et annet trekk ved prekenene er det kosmiske perspektivet. Dette er forfriskende. Varden vender hyppig tilbake til skriftord om Kristus med denne aksenten. Han trekker ved et tilfelle linjer til fysikken for å utvikle de kosmiske perspektivene.

Prekenene tenderer til å bli betraktende, det er en av innvendingene mine. Predikanten ser på mysteriet og snakker om det utenfra i større grad enn å anvende det på tilhørerne. Ved de livsviktige spørsmålene om død og liv dukker dessuten floskler opp: «Vi oppdager at døden ikke har det siste ordet.» Men han legger til at «forgjengeligheten forgår», og at «evig liv kaller på oss» (s. 90). Og i andre påskedag-prekenen om kroppens betydning, like inn i frelsen, proklamerer han gleden over at «vårt legeme er kalt til evig liv» (s. 93). Jeg tenker at han kunne gått enda lenger her – uten at noen av oss naturligvis vet hvordan disse tingene blir på den nye jorda.

Det er også et par ting som undrer i boka, som dette utsagnet: «Dramatisk er påskeevangeliet en skuffelse. Den oppstandne viser seg ikke. Det eneste vi møter, er hans fravær, fraværet av døden. I tillegg: en underlig fred» (s. 88). Oppstandelsen har ingen sett, men den oppstandne ble sett av mange.

Luthersk preken er dette selvsagt ikke. Forsoningen ville jeg selv for eksempel ha talt om på langfredag. Jeg trenger å høre at det er håp for oss som aldri kommer dit at vi gjør tilstrekkelig godt. Varden forkynner derimot at

kjærligheten … er en overnaturlig nåde vi blir mottagelige for ved besluttsom handling i Jesu navn. Det som teller, er å ikke la hjertet forherdes, å gjøre godt mot andre selv når andre gjør oss vondt, å gi slipp på bitterhet og hat. Lever vi slik, konsekvent, med udelt hjerte, går vi ikke lenger i den store hop og plystrer. Da befinner vi oss sammen med Jesus i haven, «utenfor byen». Vi får kjenne hans kamp, men også hans styrke; hans frihet og gleden han gir (s. 71).

Boka er jeg uansett glad jeg brukte tid på. Varden kan bli en god mann for norske kristne. Jeg håper han får tid og anledning til fortsatt publisering.

Erik Varden (2021), Påsketro i pesttid: En provokasjon, Oslo: St. Olav forlag, 120 s.

Ole Fredrik Kullerud