Varsel om farlig samfunnsutvikling

Dette er månedens bok februar 2018 og kan kjøpes i FBBs butikk.

Utviklingen etter den nye ekteskapsloven fra 2008

Den kjønnsnøytrale ekteskapsloven som ble innført i Norge i 2008, er utgangspunktet for Kjell Skartveits bok som vi skal omtale her. Skartveit er likevel mest opptatt av utviklingen etter dette, for han slutter seg til Inge Lønnings uttalelse i Stortinget dette året om at loven ikke ville være noen endestasjon som tilfredsstiller homobevegelsen, og opplegget dermed lagt for hvordan fremtiden skulle se ut på det familie- og seksualpolitiske området. Og flere så med ham den gangen at endringene av ekteskapsloven handlet om mer enn å sikre rettigheter for enkeltpersoner, men de møtte motbør, og tilhengerne av loven nektet å diskutere den videre konteksten. Lønnings ord har imidlertid vist seg å holde stikk. Ekteskapsloven var ikke avslutningen på kampen, men starten på neste fase. Åpenbare inkonsekvenser, som Skartveit peker på, som at en ideologi som forutsetter individets selvstendighet søker sin bekreftelse i en institusjon som har til hensikt å begrense denne, nemlig ekteskapet, viser at dette var et ledd i en større ideologisk kamp.

Det er denne kampen Skartveit vil beskrive og som han i tittelen på boka benevner Samlivsrevolusjonen. Forfatteren refererer en del av debatten fra 2008 og fram til i dag og  viser at vi er midt i denne revolusjonen. Fremstillingen konsentrerer seg om den samfunnsmessige utviklingen, utenfor kirken, og Skartveit går derfor naturlig nok ikke inn på teologiske problemstillinger selv om han refererer også deler av den kirkelige debatten; ett kapittel har han viet til dette (Kan kirken leve med to syn på ekteskapet?

Den ideologiske bakgrunnen

Skartveit beskriver for det ene den ideologiske bakgrunnen for ekteskapsloven. Kjønnsforskningen er på mange måter ideologisk betinget og en premissleverandør for lovgivningen og opinionsdannelsen.  Et nytt menneskesyn ligger til grunn, basert på naturalisme og en postmoderne virkelighetsforståelse.

Med et postmoderne syn blir familien beroende på valg og mangfold. Postmoderne mennesker konstruerer sine liv. Her er ikke noe i utgangspunktet gitt, for eksempel av en Skaper. Forfatteren gjør oppmerksom på en viktig endring som fant sted i homobevegelsens ideologi og som mange ikke så: fra legning til mangfold. Innen bevegelsen hadde det vært en brytning om det gis «legninger» eller om det snarere er et kontinuum av orienteringer som i alt sitt mangfold og uventet kan utmynte seg ulikt og stadig nytt. Skjev teori (queer) som står for det siste, gikk av med seieren. Skartveit viser hvordan man førte en dobbel retorikk; overfor kristne argumenterte man med legning selv om dette var et konsept man selv hadde gått bort fra.

Derfor skal kjønn bort som kategori. Det bifile og kjønnsoverskridende er idealet. Ett element i dette er at ens egen oppfatning av hvem en er som er avgjørende. Lov om juridisk kjønn (2016) var her en milepæl. Jeg så nylig en helseundersøkelse fra en offentlig etat hvor man skulle krysse av for om man hadde manne- eller kvinnekropp; man er ikke lenger mann eller kvinne i henhold til offisiell norsk tenkning.

Et annet element er at begjæret ses som det grunnleggende menneskelige, mens ånden er utenfor horisonten. Seksualitet blir ren selvtilfredsstillelse. Med dette synet på seksualiteten står vi overfor en dehumanisering av mennesket som betraktes som et stykke natur uten ånd. Det er fortjenstfullt at Skartveit påpeker dette, og jeg vil legge til at kristen antropologi tvert imot innebærer å gi opp sitt eget; kjærligheten søker ikke sitt (1Kor 13, 5). Et fornyet arbeid med antropologien er nødvendig.

Hensynet til barna

Situasjonen for barna drøfter Skartveit utførlig, og han stiller spørsmål som hva det følelsesmessig kan bety at man har valgt bort deres mulighet til å ha en far. Far er nå overflødig, og en hittil ukjent «medmor» er ført inn. Barnet blir en vare med en viss pris etter som det kan bli til i en fremmed livmor, og ikke frukt av et kjærlighetsforhold. Skartveit bemerker at foreldrene blir barnepassere på vegne av det offentlige. Han gir en nyttig innføring i surrogati, eggdonasjon, sæddonasjon og forholdet mellom disse, også etisk sett.

Ytringsfrihet og rettssikkerhet

Interessant er måten det politiske miljø forholder seg til ordskiftet om samlivsrevolusjonen på. De borgerlige partiene har tatt over Arbeiderpartiets politikk på dette området, også de har problemer med å forholde seg til at det er uenighet om disse spørsmålene. Debatten har vist at den skjeve teorien er totalitær og vil kriminalisere motstand.

Vi ser den politisk aktive staten som er villig til å bruke stat og lovgivning for å avstedkomme «holdningsendring» og forme et nytt menneske - som faktisk ingen har sett ennå. «Sovjetmennesket» blir moderat i sammenligning. Gigantiske opplegg settes i gang i barnehaven med sikte på å endre barna og deres naturlige følsomhet. Heteronormen skal systematisk lukes ut fra lærebøker.

Og vi ser allerede kriminalisering av tradisjonelle holdninger. Saker har allerede vært for retten. I lovgivningen er nemlig – med KrFs støtte - omvendt bevisbyrde knesatt som prinsipp (man må bevise sin uskyld). Og i og med at opplevelse av å ha blitt krenket er grunnlag for å straffe en person, kan kritikk av den kjønnsnøytrale ekteskapsloven defineres som diskriminering og straffes. For det er ikke objektivt gitt hva som kan virke krenkende. I Sverige hvor utviklingen er kommet lenger enn hos oss, ser vi tydelig hva som venter oss. Det er grunn til å være kritisk til regjeringens erklæring mot såkalt hatefulle ytringer og Politiets hatkrimgruppe. «Den eneste kritiske aktiviteten som vil bli mulig, er den som kritiserer kritikerne av likhetstanken», skriver Skartveit og påpeker at skjev teori er en altomfattende virkelighetsoppfatning som ikke tåler motstand.

I samlivsrevolusjonen viser med andre ord ikke bare et nytt syn på kjønn og familie seg, men også demonteringen av demokratiet og rettsstaten som allerede har tatt til. Vi er på en måte allerede rettsløse, men vises kanskje til å begynne med nåde, inntil noen gidder å ta dette for retten.

Skartveits bok er derfor et incitament til en analyse av hva som i vår tid skjer med rettspleien. Vi fikk etter min oppfatning en forsmak på postmoderne rettspleie i behandlingen av saker om seksuell trakassering i noen politiske partier nylig hvor de anklagede ikke fikk fullt innsyn i hva klagemålene gikk ut på. Her var ikke sakene for retten, men en mentalitet kom til uttrykk. For en fornærmet å måtte gå igjennom en rettslig prosess vil i nær fremtid kunne avvises som et nytt overgrep, men stående i en rettsstatstradisjon vet jeg at dette er en smerte man ikke kan frita anklagere for. Det et rettsvesen derimot kan tilby er oppreisning bygd på en åpen og rettferdig prosess.

Hva nå?

Det er dystre perspektiver Skartveit tegner. Fremtiden har til gode å komme. Vi har naturligvis ikke oversikt over alle dynamikker som gjør eller vil gjøre seg gjeldende. Men Skartveit viser klart logikken som driver utviklingen nå, og det er satt i gang et løp som trolig ikke kan stoppes uten en vesentlig paradigmeendring. Dette er en internasjonal utvikling hvor FN spiller en vesentlig rolle. De færreste ønsker å gripe fatt i dette. Skartveit viser for eksempel hvordan Krf unndrog seg sakens kjerne og falt tilbake på mindre avgjørende problemstillinger da de kjønnspolitiske spørsmålene ble behandlet i Stortinget. Men de vidtrekkende ideologiske konsekvensene og implikasjonene gjør at man ikke kan gi opp kampen. Det møter ennå motstand i deler av den tredje verden.

Det er et helt annet samfunn vi står overfor. Kategoriene avskaffes. Og jeg tenker: hvorfor bare kjønn? Hva med alder, nasjonalitet, familietilhørighet? Og at grana er grønn og ikke rød? Og at 2+2=4? Strategisk vil det etter min mening trolig være klokt å gå direkte på samfunnssystemet vi nå ser tegne seg og vekke flest mulig til bevissthet om hva som er i ferd med å skje og hva som står på spill.

Det synes å være få allierte. Sosialdemokratiseringen av Høyre har forskjøvet tyngdepunktet langt til venstre. En viss respekt for personlig frihet er imidlertid i behold i dette partiet og i Fremskrittspartiet; de gikk imot å utvide diskrimineringslovgivningen til å omfatte familielivet. Krf støttet imidlertid på sin side Arbeiderpartiet i dette og gikk derfor i realiteten inn for noe som må bli et angiversamfunn – basert på anonyme «bekymringsmeldinger».

Etter min oppfatning har Skartveit gitt en realistisk og behersket analyse av situasjonen. Noteapparatet er falt ut i teksten, det vil forhåpentligvis bli rettet opp i et nytt opplag.

Kjell Skartveit (2007), Samlivsrevolusjonen: En vurdering av den kjønnsnøytrale ekteskapslovens ideologiske, etiske og teologiske konsekvenser, Ålgård: Dreyer Bok, 188 s.

Ole Fredrik Kullerud