Ved en bispenominasjon

Der sies det at biskopen skal "ta vare på den apostoliske læren etter vår kirkes bekjennelse" og "fremme enheten i Guds kirke". Men hvordan kan biskopene gjøre det når de er uenige om hva som er innholdet i den apostoliske lære og innfører, eller aksepterer innført, lære som ikke har noen presedens hverken i Bibelen eller i kirkens historie? Dette kan da umulig fremme kirkens enhet!

Tydeligst har dette kommet til uttrykk i de siste tiårs diskusjoner om samlivsetikken, blant annet fordi det er dette spørsmålet som er grundigst utredet. Spørsmålet om hvordan den nye samlivsetikken er forenlig med de krav Den norske kirke stiller til sine biskoper, lå da også til grunn for det såkalte Carissimi-initiativet høsten 2007. Den gang hadde vi enda ikke fått noen endring i ekteskapsloven. Spørsmålet gjaldt derfor tilsetting i vigslede stillinger av personer i samkjønnet partnerskap. På de ti år som er gått, er bruddet med den kirkelige læretradisjon blitt langt tydeligere, og den biskoppelige motstand mot den nye læren er blitt langt svakere. De innebyggede selvmotsigelsene i Den norske kirkes bispeembete har derfor bare vokst.

Da Carissimi-initiativet kom, ble det blant annet kritisert for å være for opptatt av bispeembetet. Poenget er imidlertid ikke bispeembetet i og for seg, men at kirken for sin troverdighets skyld er avhengig av å oppfattes som en institusjon som tar sine egne ord på alvor og mener det den selv sier. Når den krever av biskopene at de skal fremme kirkens enhet, kan ikke det reduseres til festtale-retorikk. Ordene må bety det de sier. Da må også de sentrale tekster i Skrift og bekjennelse få bety det de sier, og ikke brukes som svingstang for å demonstrere egen progressivitet og uavhengighet.

Den kristne kirke har ikke noe annet våpen enn ordet. Når ordet mister sin skarphet, reduseres evangeliet fra et radikalt budskap om ubetinget benådning av syndere til alminnelige oppmuntringer om å gjøre så godt en kan og forsikringer om at det sikkert går bra til slutt. At en slik omskrivning av det bibelske evangelium til dvask moralisme følger i kjølvannet av den nye samlivsetikken, er det heller ikke vanskelig å observere. Til syvende og sist er det som er prisen å betale for at Den norske kirke nå holder seg med et bispeembete der ordene i vigslingsliturgien er redusert til fromme fraser.

Knut Alfsvåg

(Tidligere stått på trykk i Dagen)