Ved en korsvei: Åpent brev til min karismatiske venner

Han sluttet ved MF blant annet på grunn av kritiske innvendinger mot utviklingen ved institusjonen, noe han den gang åpent redegjorde for.

Han har, noe han også forteller om i denne boken, vært engasjert i Oase-bevegelsen både som deltager fra nokså unge år, og etter hvert som en del av ledelsen. Han har imidlertid også her kjent på en uro overfor utviklingen, og det er denne uroen som er bakgrunn for denne boken.

Han begynner med å redegjøre for sine positive erfaringer fra Oase-miljøet, som han opplevde som en vei til et livsforvandlende Kristus-nærvær. Riktignok opplevde han allerede tidlig at mennesker kunne skades av usunn karismatikk, men han møtte ikke slikt for sin egen del. Tvert imot opplevde han miljøet som sunt, og ser tilbake på lederskikkelsene fra Oase-bevegelsens første år med takknemlighet. Hans Christian Lier er en person han i denne sammenheng framhever (s. 10). Det er imidlertid viktig, sier han, å skille mellom det å regne med Guds nærvær og det å henvende seg til ham for å oppleve tegn på hans nærvær. Det siste ser han som problematisk, og han mener at det i den karismatiske bevegelse i de senere år er blitt mer av dette (s. 20). Det guddommelige nærværets funksjon blir da å bekrefte menneskets opplevelse av sin egen verdi. Gud blir en garantist for det «kontinuerlige behov for jeg-bekreftelse», og synd blir da å gi rom for de negative tanker om en selv som hindrer en i å realisere sin guddommelige bestemmelse (s. 40). Nærværet mister sin etiske appell og blir til en opplevelse av å forsvinne i Gud (s. 53).

Den nye karismatikken innebærer også en ny forståelse av misjonsoppdraget, som nå oppfattes om et kall til å endre samfunnet ved at de som manifesterer gudsnærværet i sine liv skal ta herredømmet på jorden (s. 65). Til dette formål trengs et nytt lederskap, som forstår seg selv som moderne apostler (s. 63). Her er Holmås svært kritisk; dette er New Age og ikke bibelsk kristendom, sier han (s. 67).

Holmås refererer også til den kritikk hans søster Kari Holmås framførte overfor Oases profetpraksis ved Oase-stevnet i 2013. Han mener hun hadde et viktig poeng; tanken om profetisk betjening og individuelle, positive profetier har lite med en bibelsk profeti-forståelse å gjøre. Han ser det i stedet som eksempel på det han kaller en narsissistisk profet-kultur (s. 80).

Generelt mener han at den nye karismatikken er preget av det han kaller «et nygnostisk virus» (s. 103) som er forankret i en opplevelses-teologi uten bibelsk forankring og uten åpenhet for bibelsk korreksjon. Viruset er nygnostisk fordi det åndeliggjør alle problemer og hevder at de må løses gjennom «kraftmanifestasjoner ovenfra og guddommelige møter som transformerer oss innenfra» (s. 105). Dermed tingliggjøres det åndelige som noe som lar seg manipulere og bruke så sant man utvikler den rette åndelige teknikk. Det skjer gjennom kontakt med ens eget åndelige jeg, eller ved å la seg belære av ledere som har slik kontakt. Noen av disse lederne oppfatter seg selv som vår tids apostler, og etablerer nettverk seg imellom som er preget av lite åpenhet og gjennomsiktighet (s. 120). Ifølge Holmås er dette en usunn form for lederskap.

Etter min oppfatning gir Holmås både en presis beskrivelse og en relevant kritikk av moderne karismatikk. Likevel vekker boken undring, og det mest forunderlige med den er Holmås’ beskrivelse av dette som noe nytt. Det er det ikke. Det han beskriver, er en form for svermeri som finnes gjennom store deler av kirkens historie. Mye av det han skildrer, er også kjent fra det 19. århundres helbredelsesbevegelse (E.W. Kenyon) og fra det 20. århundres pinsekarismatiske trosbevegelse (Kenneth Hagin, William Branham). Disse bevegelsenes tenkning og utvikling inkludert deres innflytelse i norske karismatiske miljøer er godt dokumentert, blant annet i bøker av Kjell Olav Sannes og Geir Lie. At Holmås beskriver dette som noe nytt, framstår derfor som nokså merkverdig.

Det kan imidlertid godt hende at Holmås har rett i at den norske Oase-bevegelsen i utgangspunktet hadde en annen orientering, og at innflytelsen fra Kenyons og Hagins form for karismatikk er blitt sterkere i de senere år. Jeg kjenner ikke Oase-bevegelsen godt nok til å kunne vurdere dette, men mitt eget møte med Oases åpenhet til og med for den japanske mirakelpredikanten Masahide Kanayama kan tyde på at han har rett. Dessuten har han et helt relevant poeng når han peker på at New Apostolic Reformation med sine tanker om den politiske betydning av den åndelige manipuleringskunst representerer et nytt trekk i forhold til tradisjonell, mer individuelt orientert karismatikk. I et historisk perspektiv er imidlertid dette heller ikke nytt. Fra reformasjonshistorien kunne vi trekke fram Thomas Müntzer som en relevant parallell.

Holmås gjør imidlertid en god jobb med å gi en saklig og vel begrunnet kritikk av de uheldige sider ved den nygnostiske karismatikken. Det har utvilsomt sin verdi få denne kritikken fram fra en som både kjenner Oase-bevegelsen fra innsiden, som identifiserer seg med det han oppfatter som dens opprinnelige målsetting, og som kan gi gode grunner for sin skepsis forankret i solid bibelteologi. Derfor er det kanskje mulig å håpe at hans bok vil ha en viss innflytelse. Selv om de miljøer han tar for seg, ikke er de som har mest sans for saklig og velbegrunnet teologisk argumentasjon, noe Holmås selv også uttrykkelig gjør oppmerksom på (s. 121).

Geir Otto Holmås, Ved en korsvei: Åpent brev til min karismatiske venner. Oslo: Luther Forlag, 2018. 156 s.

VID/MHS 4.7. 2018

Knut Alfsvåg