Ved enden av en vei

Professor Harald Hegstad ved MF har i svært mange år vært en aktiv aktør i Den norske kirkes ledende organer. Han har beveget seg fra en posisjon som forsvarer av en klassisk kristen lære om kjønn og samliv via en rolle for å skape kompromisser til nå å fremme den nye læren om at samliv og ekteskap er kjønnsnøytralt.

Hovedsaken i hans nylige lederartikkel i Luthersk Kirketidende er at vi må ta et oppgjør med kirkens historiske rolle overfor homofile. Det er det noe rett i. Mange har ikke blitt møtt med den respekt som de skulle forvente. Der samfunnet har mobbet, trakassert og brukt skjellsord, er min erfaring at kristne miljøer ofte har fortiet, usynliggjort og også fordømt. Uansett trenger vi å lære å møte medmennesker som Jesus, med nåde og sannhet.

Hegstads oppgjør med klassisk lære om seksualitet går likevel langt lengre. Utgangspunktet er Jesu ord i Joh 16,2 om at evangeliets motstandere «skal tro at de utfører en tjeneste for Gud» når apostlene kastes ut av synagogene og jamvel drepes. Dette anvender Hegstad på homofile som skal ha blitt støtt ut av kirken.

Det må kalles en hard dom over en kristen samlivsforståelse som opp til postmoderne tider har blitt lært av alle, alltid og alle steder i kirkene, og over alle oss som står ved denne læren.

Professorens bibelbruk er fullstendig fristilt fra tekstens egen kontekst. Den handler om at verden vil hate de troende for deres etterfølgelse av Jesus. Denne etterfølgelsen er knyttet til at vi «holder mine bud». Jesus likestiller å holde fast ved hans ord og apostlenes ord. Hatet mot Jesus og hans bud skal avsløres av Sannhetens ånd når han går i rette med verden og viser den hva synd, rettferdighet og dom er.

Det er sjelden å se så grovt misbruk av et løsrevet bibelsitat fra en teologisk lærd. Likedan undrer jeg meg over hvor grunn syndsforståelsen er. For det er vel fortsatt slik at «lysten til det onde», som Hegstad refererer til, også tar bolig i våre «dypeste lengsler» og motiver?

Er seksuelle legninger, lyster og preferanser unntatt fra dette? I syndens verden kommer også seksualitetens gave på skakke. Hos oss alle, fordi vi av natur søker vårt eget, heterofile som homofile. Begjæret i eros er radikalt ulikt uselviskheten i agape.

Gud kjenner godt til våre ulike begjær og setter viselig grenser for dem på ulike måter så våre tilbøyeligheter ikke skal bli til syndig praksis. Den ekstra utfordringen dette skaper for dem som entydig tiltrekkes av samme kjønn, må erkjennes. Samtidig har kristne homofile blitt sviktet sjelesørgerisk av ei kirke som med sin nye lære har de-legitimert valget av en sølibatær livsstil. Slik falt et viktig vern bort i en overseksualisert kultur.

Hegstads artikkel er svært avklarende på et siste punkt. Han presiserer at Den norske kirke ikke har to ulike vurderinger av homofilt samliv. Det er bare i spørsmålet om ekteskap og vigsel at det foreligger «to syn». Utover dette anerkjennes likekjønnet samliv.

Midt i smerten over at det er blitt slik, er det viktig å ta innover seg denne tydeliggjøringen. Den samsvarer med det en nå pensjonert biskop flere ganger presiserte overfor meg: «Kirken rommer to syn, Rolf, men ikke ditt. Du mener at spørsmålet om homofilt samliv er kirkesplittende. Det har Kirkemøtet og Bispemøtet vedtatt at det ikke er.»

Frimodig kirke, frikirker og misjonsorganisasjoner må merke seg dette og stå opp mot nettopp denne grunnleggende teologiske premissen.

I Hegstads artikkel kan det se ut som om han gjør anerkjennelse av likekjønnet samliv til ny kirkelære og ulike syn på ekteskapet til et adiafora som vi kan være uenig om. En ting er at dette ikke henger bibelsk sammen.

Han har dertil demonstrert for oss at naturlig endestasjon for den som begynner å kompromisse med forpliktelsen på apostlenes lære, er full og aktiv anerkjennelse av bruddet med Guds vilje. Ingen må tro at det bare gjelder prosesser i Den norske kirke.

Rolf Kjøde

(Tidligere publisert i Dagen)