Veien(e) i Det gamle testamente

1. Veien i språket og historien

Substantivet "vei", sv. "väg" har sammenheng med verbet no. veie/sv.väga, gotisk gawigan "røre, bevege" (Det fins ingen sammenheng med lat. via "vei"). På latin er etymologisk tilsvarende verb vehere "føre, kjøre, ferdes", gresk okhein "bære, reise" (medium).

På hebraisk er det et tilsvarende semantisk forhold mellom verbet darak "trå, marsjere, ferdes" og substantivet dæræk "vei, avstand, retning". Det fins også synonyme ord for "sti, vei": orah, natib, sjebil¹⁾, mesilla, magal.

Som i andre språk er det på hebraisk dannet mange metaforer eller overførte betydninger på grunnlag av den konkrete referansen til veier og ferdsel. Vi kan bare bruke generelle overskrifter i det følgende for å fange opp de viktigste bruksmåtene av ordet i teologisk sammenheng.

Studiet av Israels arkeologi og geografi hjelper dagens bibelleser til å danne seg et bilde av den konkrete betydningen av "veien" og dermed også forstå bakgrunnen for de billedlige og idiomatiske bruksmåtene av ordet. Det er interessant at dæræk skifter kjønn alt ettersom betydningen er konkret (fem.) eller abstrakt/billedlig (masc.) ifølge David A. Dorsey´s fine monografi: The Roads and Highways of Ancient Israel, John Hopkins University Press 1991 (220f.). Dorsey rekonstruerer plasseringen og kursen på jernalderens veier ved bl.a. å plassere ruiner etter jernalderbosetinger på arkeologiske kart. Romertiden medførte siden visse forbedringer og utrettinger av kursen på veiene etter tidens krav. Ved oppstigninger i bratte åser og fjell ble antall kurver øket av sikkerhetshensyn. Romerne anla også en bred "cardo"- midtvei i byene. De øket også bruken av hellelegging på veiene. Vi må altså tenke oss at de gammeltestamentlige veiene var mer ubearbeidet og mer uregelmessige enn i senere tid, selvom hovedsystemet av veier i det store og hele var det samme.

Et godt eksempel er veien gjennom Ajjalons dal fra Jaffa ved kystsletten over Lod til Geser i stigning gjennom Ajjalon-kløften opp mot Kefira og Gibeon som siste stasjon før Jerusalem - i dag bussrute fra flyplassen i Lod (= Lydda i NT). Denne ruten kalles "Bet-Horon-nedstigningen" (morad=nedstigning fra øvre til nedre Bet-Horon) Josva 10:11. Det var en strategisk viktig rute som ga kort avstand mellom kysten og Jerusalem (Dorsey, 181-83). Tre ganger fortelles om hærstyrker som beveger seg på denne veien:

a. Josva 10: amoritter og kanaanitter flykter for Josva mot Aseka;

b. Sam 14:31: Israel jager filistrene fra Mikmasj til Ajjalon;

c. 2 Sam 5:25: David forfølger filistrene fra Geba²⁾ til Geser.

Den trange kløften ved Ajjalon har nok også gitt landeveisrøvere gode muligheter til bakholdsangrep, særlig etter mørkets frembrudd. Derfor nevner Josva 10 i et sitat lengden av dagens lys som et under i kampen mot amorittene. To brev fra kanaanittiske embetsmenn ca. 1350 f.Kr. (Tell-el-Amarnabrevene nr.273 og 287) omtaler bakholdsangrep i Ajjalon.

Kong Salomo stasjonerte soldater og bygget fort i Bet-Horon. Likeså bygget han ut murene i Geser for å sikre reiserutene i området best mulig (1 Kon 9:15.17; 2 Krøn 8:5).

Når en tenker på de fysiske strabasene og farene ved en lang reise, er det ikke merkelig at Guds hjelp og velsignelse ble påkalt for de reisende. Abraham formidler et løfte fra Gud til sin trofaste tjener Elieser som skal dra til Karan: "Han skal sende sin engel foran deg" (1 Mos 24:7).³⁾

2. Evighetens vei og omvendelsens vei

Siden veien er livsviktig for ferdsel, handelssamkvem, administrasjon og maktutøvelse sammen med mange andre former for menneskelig kommunikasjon, får den lett en metaforisk betydning og idiomatisk bruk. Veien kan symbolisere alt den formidler og brukes til. Derfor har ordene for "vei" så mange betydninger.

Det kan bety "levemåte, det naturlige liv" og brukes om påfallende, naturgitte sider ved dyrenes og menneskenes atferd (1 Mos 18:11; Josv 23:14; Ordspr 30:19-20).

"Veivalg" er et kjent bilde på menneskets ansvar for å velge det rette og gode. Moses ber folket velge å gå på Guds veier 5 Mos 30:16. Valget betyr å vende ryggen til det onde og leve etter Guds bud i Moseloven. Guds veier fører til livet, det onde til undergang og død.

Profeten Jeremia refser sitt folk for å gjøre valg som virker "naturstridige". Valget å dyrke avgudene fremfor Herren sammenlignes med å drikke bedervet sisternevann der det finnes en frisk kilde (Jer 2:11-13). Folket har valgt sine egne "veier" der de "snubler" i avgudsdyrkelsen (18:15).⁴⁾

Bildet av "snubling" lar seg lett forstå når de nye, uryddete stier (netibot) settes i motsetning til de gamle veier (sjebile olam) som var blitt ryddet og holdt åpne gjennom generasjoner i v.15b. Ordspr 15:19 har en lignende motsetning mellom den rettferdiges ryddete vei og de ugudeliges tornegrodde vei.⁵⁾

Rydding ( den hebraiske roten s-l-l Jer 18:15b) kunne skje ved at steiner og andre hindringer for foten og kjerrehjulet ble kastet til side og ved at ujevnheter ble jevnet ved påfylling, uthogging eller steinsetning. Det er dette som er bakgrunn også for Jes 40:3; 49:11.

Profeten Jeremia taler med styrke om de "evige"/"urgamle" veier i Jer 6:16 (netibot olam). Han oppfordrer folket til å spørre etter "evighetens stier" så de ikke går seg vill og fortapt. Gud vil også legge "snublesteiner" i veien for dem som velger ulydighetens veier (v.21).

Hos 2:6 og Klages 3:9 gir bildet av Herren som sperrer veien for synderen ved hjelp av tilplanting med tornebusker og steingjerde^6). "Evighetens" sti og vei er den retning Guds åpenbaring med de 10 bud og loven peker. Gud plasserte "vaktmenn"⁷⁾ (tsofim Jer 6:17) på veien for å sørge for de reisendes sikkerhet. Vaktmennene er fremfor alt profeter som har i oppdrag å vise folket til "den gode vei" (v.16). De ga løfte om "hvile for sjelene" (sml. Matt 11:28) til dem som går den veien. Den gode veien er også godt merket (Jer 31:21).⁸⁾ Profetene oppfordret til selvransakelse og omvendelse (Jer 31:21; Klages 3:40). Men de ble avvist (Jer 8:3).

Profeten Jeremia var innsatt for å "prøve" Israels vei (Jer 6:27; sml. Sal 7:10; 11:4; 139:23) og formane til omvendelse fra syndens vei ("bedre deres veier" 26:13). Synden er den vei mennesket selv tenker ut og vandrer i egenrådighet (Jes 53:6; 57:17). Som ekko av 5 Moseboks pukking på Guds enhet, pukker Jeremia på at veien er en eneste (æhad) Jer 32:39. Det gjelder å snu og finne tilbake til denne.

Gang på gang stilles Guds folk og den enkelte på valg mellom livets og dødens veier:

"Se, jeg legger fremfor dere livets vei og dødens vei" (Jer 21:8; sml. 5 Mos 30:15).

"Hvor lett du tar det med å velge en annen vei" (Jer 2:36; sml. Jes 66:3; Ordspr 3:31)

Gang på gang vitner også de troende om personlige sitt valg av den gode vei:

"Troens/trofasthetens/den pålitelige (æmuna) vei har jeg valgt (b-h-r)" vitner salmisten(Sal 119:30).

Den gudfryktige som lever i pakten med Herren, ber derfor Gud om å bli "veiledet" til og på den rette vei (Sal 27:11;86:11; 143:8). Den gudfryktige ber om undervisning i Herrens veier Sal 25:4:

"Herre, la meg få kunnskap om dine veier, lær meg dine stier (orhot)".

Salmisten i Sal 139 avslutter sin meditasjon med en bønn om ikke å bli funnet på "smertens vei"⁹⁾ sammen med de ugudelige:

"Men led meg på evighetens vei (dæræk olam)!"

(M. Dahood oversetter: "Den eviges vei").

Det er også den bedendes grunn for tro og tillit at den allvitende Herrens kunnskap omfatter kjennskap til den enkeltes vei Sal 142:4¹⁰⁾:

"Når min ånd vansmekter i meg, kjenner dog du min sti" (NO 1930).

Salmistene mottar også ord fra Herren med forsikring om at Herren skal vise vei (32:8; Jes 57:18). Salmedikteren har tillit til at Herren leder sine på rett vei (16:11; 91:11).

Som veien til livets tre (1 Mos 3:24) er den rette vei å beskrive ut fra sitt mål som "livets vei" (Ps 16:11; Ordspr 2:19; 5:6; 6:23; 15:24). Evighetens og omvendelsens vei er derfor også nådens vei.¹¹⁾

Salme 23 er en tillitssalme. Her ånder troens visshet om å bli ledet av Herren under alle forhold, også "i den mørke dalen" (som f.eks. Ajjalon eller Wadi Qelt?). Han "fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld" (23:4). Ma´gal "sti" tolkes ulikt. Det brukes først og fremst billedlig, men ut fra etymologien kan det være en "kjerrevei" (agala "vogn") med bredde for en vogn, eller det kan være den smale krøtterstien (egæl "oksekalv") som svinger seg oppover åssidene i slak stigning (som på kollene i Bullarebygden). Det er i begge tilfelle ingen snorrett vei, men en vei som fører jevnt og trygt oppover i terrenget.

3. Veien(e) i Jesaja 40-55

Tvil og klage kommer frem i sitatet Jes 40:27 der Israel sier:

"Min vei (darki) er skjult for Herren¹²⁾, og min rett (misjpati) går min Gud forbi".

Her står "min vei" for historiens tilskikkelser og virkninger¹³⁾ som de faktisk har rammet israelittene i Babylonia. Historien svarer ikke til det Israel oppfatter som rimelig og rett. Er Herren blitt likegyldig¹⁴⁾ overfor sitt eget folk?

Hele profetbokenheten Jes 40-55 kan oppfattes som et trøstende svar¹⁵⁾ på usikkerheten og klagen i dette spørsmålet. I den profetiske prologen (40:3) trøster Herren ved å gi sine tjenere (englene?) ordre om å rydde "Herrens vei" (dæræk- Jhwh//mesilla¹⁶⁾) i ødemarken¹⁷⁾. Dette er tydeligvis den vei folket skal følge på hjemveien fra Babylon¹⁸⁾. Det oppfordres til en ny eksodus i 52:10-11:

"Avsted, avsted! Dra ut derifra! Rør ikke ved noe urent! Dra ut derifra! Rens dere, dere som bærer Herrens kar!

For dere skal ikke dra ut i hast og ikke fare bort som flyktninger. For Herren skal gå foran dere, og Israels Gud skal samle dere".

Det blir en prosesjonsvei¹⁹⁾ for Guds folk gjennom ødemarken til Sion der de hellige gjenstander²⁰⁾, symboler på Herrens nærvær, bringes med i triumf og glede. Jes 35:8 samsvarer i beskrivelsen av vandringen hjemover på en "hellighetens vei (dæræk haqqodæsj). Ingen uren skal gå på den".

Hjemveien til gledesfesten på Sion er her både Herrens og folkets vei. Likevel kan profeten betone forskjellen mellom Guds "veier" og menneskets slik at de ikke faller sammen. Da fremheves den grunnleggende forskjellen mellom den opphøyde Gud og det syndige mennesket. I epilogkapitlet Jes 55 formanes de "ugudelige" - her vel en karakteristikk av hele folket- til å "forlate sin vei" og søke Herren (v.6-7). I motsetning til folkets jordiske veier står Guds himmelske tanker og veier (v.8-9). Kanskje er det den babylonske og fororientalske språkbruken å tale om himmellegemenes veier ("Melkeveien") i motsetning til de jordiske veier som her står i bakgrunnen.

I Jesaja 55:8-9 kommer ordet "vei" i nærheten av å karakterisere Guds transcendente skapende og dynamiske vesen ("væremåte") som overgår vår forstand. Trass i sin store nåde forblir Gud delvis "skjult" og unndrar seg menneskelig inspeksjon (Jes 45:15).

4. Den fullkomne vei

Salme 18: 31-33 trekker en poetisk-dynamisk linje fra Guds fullkomne vei til fullkommengjørelsen av den troendes liv:

"Gud (ha-el) - hans vei (darko) er fullkommen (tamim/ LXX amomos "ulastelig").²¹⁾

Herrens ord er rent, han er et skjold for alle dem som setter sin lit til ham.

For hvem er Gud foruten Herren, og hvem er en klippe uten vår Gud?

Det er Gud (ha-el) som omgjorder meg med kraft og gjør min vei fullkommen (tamim darki)"²²⁾

Sml. Jesu bergpreken Matt 5:48: "Vær fullkomne²³⁾ likesom deres himmelske Fader er fullkommen".

Det er hellighetens og helliggørelsens virkning som bare går en vei, fra Herren til hans folk, som beskrives tilsvarende i hymnisk språk Sal 77:14.20f.:

"Gud! Din vei²⁴⁾ er i hellighet. Hvem er en gud så stor som Gud? ...

Gjennom havet gikk din vei, og dine stier gjennom store vann, men dine fotspor ble ikke kjent.

Du førte ditt folk som en hjord ved Moses og Arons hånd."

Skapelsen og eksodus som Guds undere²⁵⁾, dvs. Gud som skapelsens og historiens Herre er det doble grunnlag for visshet om Guds ledelse for den enkelte i Guds folk (v.1-13).

Gud avbildes her som en som vandrer²⁶⁾, men i motsetning til den jordiske vandrer etterlater han seg ikke" fotspor" (Sal 77:20). I andre religioner, som f.eks. i helleristningene i Bohuslän, får gudenes fotspor fysiske avtrykk²⁷⁾. Guds "bilde" er ikke fysisk, men åndelig. Guds åndsfylte ord er hans bilde fremfor alt annet. Som vesen som kommuniserer med Gud kan mennesket sekundært kalles "Guds bilde/lignelse" (1 Mos 1:27).

"Begynnelsen på hans (Herrens) vei²⁸⁾ (resjit darko)" er visdommen i skapelsen ifølge Ordspr 8:22; sml. Ordspr 3:19-20; Job 26:14. Uttrykksmåten spiller muligens (?) på veiens utgangspunkt, begynnelsens sted.

Guds vesen og vei er et forbilde for den vei mennesket er bestemt til å gå:

"Men de rettferdiges sti er lik et strålende lys som blir klarere og klarere inntil det er høylys dag" (Ordspr 4:18).

"Mine skritt holdt fast ved dine fotspor" (Sal 17:5)

"Salige er de som følger mine veier" (Ordspr 8:32).

NOTER:

1) Brukt bare 2 ganger i GT: Jer 18:15; Ps 77:20.

2) =Gibeon her ifølge Septuaginta.

3) Sml. 2 Mos 23:20-23; 4 Mos 22:31.

4) Motsetningen gir løftet i 31:9.

5) Sml. "Alt kjød har fordervet sin vei på jorden" 1 Mos 6:12. Den ugudeliges vei er mørk (5 Mos 28:29). De gudfryktige vandrer "i Herrens lys" (Jes 2:5), "for Herrens åsyn" (1 Mos 5:22.24; 6:9).

6) gadar "inngjerde" + gazit = "tilhogd stein".

7) Moses er grunnleggende i denne rekken. Han ba Herren om å få kunnskap om hans veier (2 Mos 33:13 "la meg få se din vei!"), og "Herren kunngjorde sine veier for ham" (Ps 103:7). Det dreier seg da ikke bare om loven som påbud, men mye mer om Guds nærvær som leder Israel i ørkenen.

8) Sml. den gripende dagboken "Vägmärken" av Dag Hammarskjöld 1963.

9) "smerte" = avgudsdyrkelse ifølge Würthweins kommentar. Kunne det heller stå i allmenn forstand om "syndighet", sml. 1 Mos 3:17 (issabon)?

10) Sml. Sal 1:6; 119:68; 139:3

11) Botsbønnen Neh 9 skildrer utferden fra Egypt som modell for livets vei. Den er ikke mulig å gå uten lyset fra Guds bud, men heller ikke uten hans tilgivelse og ledelse (v.12-19; sml. 2 Mos 23:20). Salme 25:10 sier at Guds vei er "nåde og sannhet" (hæsæd we-æmæt - med bruk av eksodusmotivet).

12) Job klager over at Gud har stengt hans vei Job 19:8.

13) Sml. Jer 10:23. "Vei" er nærmest lik en ubegripelig "skjebne" (fatum).

14) Sml. Sions klage i Jes 49:14.

15) En "budbærer" (malak) får ordren om å rydde vei for Herren Mal 3:1 (sml. Døperen Johannes). I Mika 2:13 rydder Gud selv eller Messias vei.

16) "Min vei" (mesillati) 49:11 (maslul 35:8).

17) i Jes 57:14 er oppfordringen å forstå som en formaning til Israel å omvende seg.

18) Flere forskere, bl.a. min kollega Hans M. Barstad tolker veien i ørkenen som et sterkt poetisk bilde uten nødvendig forbindelse med eksilsituasjonen.

19) Veien til livstreet i Gen 3:24 voktes av "kjerubene med flammende sverd". Det kan tolkes som den kultiske prosesjonsvei i analogi med assyriske fremstillinger av ofringer i hager. Inngangen til helligdommen voktes av vingede kjeruber.

20) Det sies ingen ting om eksistensen av paktens ark. Den var formodentlig alt ødelagt under babylonernes herjing av Jerusalem 587 f.Kr.

21) Herrens bud og lov er fullkommen Sal 19:8 (og hellig: Rom 7:12)

22) Om den fullkomne/hele/ustraffelige vei til de troende se Ps 15:2; 18:24; 119:1.80; Ordspr 10:29; 11.29; 13:6; Job 4:6.

23) Jfr. 1 Mos 17:1 Guds ord til Abraham: "Vær fullkommen (tamim/ustraffelig)!"

24) Sml. bekjennelsen Sal 145:17: "Herren er rettferdig på alle sine veier."

25) Guds skapelse og utferden fra Egypt parallelliseres også andre steder, f.eks. Jes 43:15-19; 51:9-11

26) Guds skritt høres i paradiset 1 Mos 3:8. Gud vandrer i høyden Amos 4:13; Mika 1:3

27) Den norske arkeologen Karl Vibe-Müller har gjort meg oppmerksom på dette.

28) Andre belegg for "Herrens vei(er)" 1 Mos 18:19; 5 Mos 28:29; 32:4; Esek 18:25; Hos 14:10

Professor dr.theol. Arvid Tångberg

Menighetsfakultetet, Oslo

Pb.5144 Majorstua, N-0302 Oslo, priv.Kapellvn.135,

N-0493 Oslo, tlf.22590541/priv. 22159288

E-mail: Arvid.Taangberg@menfak.no