Veivalg

I serien "Veivalg" fokuserer vi på alternative måter å forholde seg til Den Norske Kirke på. Artikkelforfatteren har fått utfordringene: Begrunn ditt eget veivalg og si noe om DNK's vei videre. Denne gangen skriver tidl. kapellan og feltprest Tarjei Løvik.

Hvorfor slutte som prest i Den Norske Kirke?

- noen andre strøtanker

Jeg har stor respekt for de som enda finner sin plass innenfor Den norske kirke (DNK). En del forhold i DNK er imidlertid etter min mening av en slik art at det også er god grunn for å trekke seg. For min del ble problemene med å bli stående for store. Jeg klarte ikke lenger å sette fokus på Jesus Kristus og det evangelium jeg var satt til å forvalte i ord og sakrament. Andre med sammenfallende synspunkter vil kanskje klare dette og trekke andre konsekvenser. Jeg derimot, klarte det ikke og tok konsekvensen av det. Jeg har imidlertid ikke kastet fra meg mitt medlemskap og heller ikke mine fullmakter til å tjenestegjøre i DNK. Så døra er vel enda på gløtt… Hvilke problematiske forhold er det så snakk om? Jeg har lyst å konsentrere fokus rundt folkekirkeprosjektet og dåpspraksisen i DNK.

Folkekirke og dåpspraksis

Folkekirkeprosjektet i DNK fører oss opp i store vanskeligheter. Jeg tror jeg sakte men sikkert mistet min identitet som prest i denne kirken. Det høres sikkert paradoksalt ut i og med at så mye i DNK handler om presten og hans funksjoner. Hovedproblemet ligger kanskje her. Det er ikke menigheten som er sentrum i virksomheten, men presten. Menigheten, i den grad den eksisterer, er i stor grad til for prestens skyld og ikke omvendt. Det er nødt til å bli konsekvensen i en kirke hvor det i all hovedsak ikke arbeides med å bygge menighet. Prestene blir slukt opp av andre "viktigere" gjøremål, som de kirkelige handlinger. Kirken er blitt et sted for seremonier ved livets korsveier og prestene er seremonimestere. Dette kunne vi kanskje ha levd med om vi hadde visst at innholdet i seremoniene var det viktige og ikke bare den høytid og markering de gir i livets faser. Hvis det virkelig hadde handlet om menigheten, om dens oppbyggelse og vekst, hadde DNK organisert virksomheten fundamentalt annerledes. Hvordan tenker en kirke seg oppbyggelse og vekst når trosinnholdet ikke lenger er viktig? At trosinnholdet ikke lenger settes tilstrekkelig i fokus ble klart for meg ved å se på dåpspraksisen vår. Det er ikke noe problem for folk å døpe sine barn selv om de ikke vil gi dem en oppdragelse i kristen forsakelse og tro. Sammenhengen mellom dåp og tro er praktisk talt radert ut. Hele vekten legges på dåpens sakramentale side og noe gjensvar fra vår side er ikke vesentlig. Dåpen blir dermed nesten magisk å forstå slik vi praktiserer den. Slik har det blitt, selv om vi vet at dåpen og troen ikke kan skilles ad. Hvis dåp og tro skilles fra hverandre snakker vi nemlig ikke lenger om en kristen dåp. På dette grunnlag blir det enda mer forunderlig at kirken heller ikke i konfirmasjonen legger vekt på en bekjennelse av tro. Dåpen skulle være et resultat av misjon i vår kirke, men blir på nevnte bakgrunn i stedet et misjonsmiddel. En slik dåpspraksis gjør noe med læren og forkynnelsen på sikt. Jeg er oppvokst med en forkynnelse som sentrer omkring Jesus Kristus og hans forsoningsverk på Golgata. Denne Jesus er jeg kalt til å tro på og bekjenne meg til. Noe annet grunnlag for troen kan ikke legges. Et annet fundament for menighetens fellesskap finnes ikke i følge Bibelen. Når tro ikke lenger sees som en nødvendighet for å være en del av kirken, rokkes dette grunnlaget. Vi kan ikke vaske våre hender og legge hele ansvaret for oppdragelsen av dåpsbarna til tro i foreldre og fadderes hender. Vi må også ta vår del av ansvaret. Kunnskapen og refleksjon omkring hva kristen tro og oppdragelse er, synes å være svært liten og mange ganger feilaktig hos folk flest. Når den enkelte familie med potensielle dåpsbarn får en invitasjon til dåp av kirken, skal det mye til for ikke å døpe. Den massive tradisjon og det familiære "press" er sannelig ikke betydelig

i denne sammenheng heller. Når så presten kommer på et lite besøk i siste liten, forteller familien litt om hva de skal være med på, og ellers bare smiler jovialt hyggelig, er det ingen vei tilbake. Mange vil mene dette er en karikatur og forenkling av virkeligheten. Grunnene folk har for å bringe sine små til dåp beskrives selvsagt ikke fullstendig ovenfor, men det er etter min erfaring veldig nær sannheten. Jeg mener ikke vi skal laste de mange dåpsforeldre for dette. De handler ut fra de forutsetninger vi som kirke har gitt dem. Hva har så DNK sagt dem? Jeg tror vi i praksis sier, at å ikke ha noe i moten kristen oppdragelse og tro er jevngodt med en aktiv oppdragelse til/i tro. Tenker vi etter er forskjellen mellom disse to måter å forholde seg på meget store. Skal et menneske vokse opp i tro kreves vanligvis en aktiv oppfostring i den retning. Når dåpsbarna en gang står til konfirmasjon springer dette faktum oss åpenbart i øynene. De aller fleste døpte har ikke fått det som ble lovet dem en gang for femten år siden. Resultatet på sikt blir en kirke uten en troende menighet. Dette er en fryktelig utvikling, som vi aksepterer så lenge folk kommer og får utført sine livsriter der. Men om monopolet vi har på livsritene brått skulle ta sin slutt ville vi få en brutal oppvåkning. Nå vil sannsynligvis utviklingen gå såpass sakte at kirken får tid til å tenke seg om, - om den vil det da. Som antydet tror jeg denne praksis gjør noe med teologien. Dåpen står i fare for å bli en bekreftelse på noe man allerede er, nemlig et Guds barn. Allerede i dag synes det å være et mål for mange prester, at kirken skal være et sted for alle uavhengig av tro. Når fellesskapet i kirken blir et grenseløst fellesskap mister den sitt grunnlag i Bibel og bekjennelse. Spørsmålet om frelse eller fortapelse tones vekk eller bortforklares, og hele forsoningsverket blir unødvendig. Jeg kan vanskelig se en annen utvikling enn dette.

Hva er så løsningen på alle problemene?

Jeg innser at dette er mer enn et "tusenkronersspørsmål". De forandringer jeg er ute etter er imidlertid så radikale, at jeg ikke tror DNK vil være med på det. Mange har også et teologisk ståsted som gjør at de ikke ser problemene. Jeg tror ikke på forandring, fordi det ikke finnes særlig vilje til forandring. Problemene ovenfor beskrevet er derfor blitt så overveldende, at jeg i dag ikke ser det mulig å tjenestegjøre som prest i DNK. Men det kommer kanskje en dag i morgen?

Tarjei Løvik

<hr/>