Veivalg anno 2012
Aktuell kommentar
Blant de forhold som diskuteres mest i vår tid, er spørsmål relatert til menneskerettigheter og menneskeverd blant de hyppigst forekommende. Debattene går i mange ulike fora. Blant de som mest effektivt har satt fokus på etiske veivalg samfunnet står oppe i, er skuespilleren Marte Wexelsen Goksøyr. Hun ble offentlig kjent da hun i fjor konfronterte statsminister Jens Stoltenberg i Vandrehallen i Stortinget.
Wexelsen Goksøyr har Downs syndrom. I Vandrehallen og i andre sammenhenger har hun opptrådt i en skjorte med påskriften ”Utryddingstruet”. Med dette, og også ellers, har hun offentlig gitt til kjenne hvordan debatten om tidlig ultralyd oppleves for henne. Med sitt budskap viser hun til utviklingen i Danmark. Der har tilbud til gravide tilsvarende det som antakelig blir innført her, hatt til følge at antall barn født med Downs syndrom har gått sterkt tilbake. Med god grunn hevdes at dette virker som en menneskelig ”kvalitetskontroll” i mors liv i praksis, at noen blir fratatt den aller mest grunnleggende menneskerettighet, selve livet.
Et politisk flertall vil sannsynligvis også her gå inn for å gi tilbud om tidlig ultralyd til alle gravide i uke 12 av svangerskapet. Fra politisk hold begrunnes forslaget med at et slikt tilbud kan gi helsemessig gevinst og gi vordende foreldre økt trygghet. Tidlig ultralyd fremstilles som et gode som må fordeles mer likt enn nå. Siden privilegerte gravide allerede vet å skaffe seg de ultralyd-tjenester de ønsker seg ved å betale for disse, må staten i utjevningens navn sørge for at de samme tjenestene kan bli tilgjengelig for alle.
Jan Helge Solbakk, professor i medisinsk etikk ved UiO, er sterkt kritisk til forslaget til tidlig ultralyd for alle gravide. Han skriver i Aftenposten 24.2.2011 følgende om dette:
Det er et tiltak som med 100 prosent sikkerhet vil gjøre at flere liv vil bli tatt av dage, i forhold til hvor mange liv som kan reddes med samme tilbud, og det er et tiltak som med 100 prosent sikkerhet vil bringe Norge et nytt, langt skritt inn i sorteringssamfunnet. Og sist, men ikke minst, er det et tiltak som vil føre til at millioner av helsekroner misbrukes, ikke til å redde liv, men til aktivt å fjerne enda flere liv.
I Norge vil den politiske korrekthet ikke snakke om de dilemmaer Solbakk skisserer, men det er mer stuerent å ta avstand fra for eksempel kjønnsselektiv abort i land som India og Kina. De samme kretser forsvarer retten til selvbestemt abort, som i over 30 år har gitt kvinner i dette landet rett til å avbryte et svangerskap av en hvilken som helst grunn. Det paradoksale er at i Norge anno 2012 godtar de fleste at et uønsket barn kan velges bort, men antakelig ikke at et uønsket kjønn kan velges bort, dersom kjønnsaspektet fokuseres. Fokus på funksjonsnivå i denne sammenheng vil man heller ikke ha. Absurditeten i alt dette viser hvilket uføre samfunnet har brakt seg selv opp i med sine veivalg.
Med sitt personlige eksempel har Marte satt fingeren på noen av samfunnets verste verkebyller og dilemmaer. Hun viser at teori og praksis i spørsmål om menneskerettigheter og menneskeverd spriker sterkt. Vi blir minnet på at vårt land beveger seg videre i spor som allerede er lagt for lenge siden, bort fra det kristne menneskesyn om hvert enkelt menneskes uendelige verdi som Guds skapning.
Marte har rett: Vi må snu!
Astrid Sagnes