Vekkelse

I forbindelse med vekkelsen i Asbury i USA er det, så langt jeg forstår, stilt spørsmål som dette: Hvilke vekkelser trenger vi, hva er vekkelse og hva er kjennetegnene på vekkelse? Alt selvsagt innen rammen av kristen vekkelse.

Det første spørsmålet bør være enkelt å svare på. Vi trenger de vekkelsene Gud ser at vi trenger. Menneskeregisserte vekkelser trenger vi ikke, og de vil ikke ha noen verdi for kirken. Men er det Gud som sender vekkelsene, må vi være åpne for at de kan komme i mange slags former.

Det andre spørsmålet kan defineres på forskjellige måter. Fornyelse blant kristne kan kalles vekkelse, som for eksempel «den karismatiske bevegelsen eller vekkelsen». På lignende måte har en snakket om fornyelse i en kristen forsamling som vekkelse uten at en eneste ny er kommet til tro på Jesus. Men vanligvis vil vi forstå kristen vekkelse som identisk med at mange nye blir kristne, av og til omtalt som «blir vakt til liv i Gud» eller «blir frelst».

Bibelen

Da Gud kalte Abram, startet en vekkelse som har vart i snart 3000 år. Det forteller meg at Gud ofte har andre perspektiver enn vi. «Abrahamsvekkelsen» startet med én mann og én familie, men har holdt på i mange hundre generasjoner. Guds løfte er at alle slekter skal velsignes i Abraham, og Gud vekker fortsatt verden.

Jesus sier i Bergprekenen at disiplene hans vil bli forfulgt slik profetene ble! Profetene i Det gamle testamentet, fra Moses, sto for vekkelse og folkefornyelse, men de ble også forfulgt – Elia, Jesaja og Jeremia!

Paulus har et svært viktig teologisk utsagn som jeg tror er et prinsipp vi gjentatte ganger ser i forbindelse med vekkelse: «Han som var født etter kjødet (naturens orden), forfulgte den gang han som var født ved Ånden, - og slik er det også i dag!» (Gal. 4,29). Sammenhengen vekkelse og forfølgelse lyder muligens fremmed for oss i Norge, men andre steder i verden er det det som er realiteten – og teologien!

At religiøse eller sekulære mennesker forfølger dem «som er født ved Ånden», er det mengdevis av eksempler på i vekkelseshistorien. Det skjedde i «den opprinnelige Jesusvekkelsen». De religiøse som ikke var født ved Ånden i synagogen i Nasaret, likte først ordene Jesus forkynte. Men straks etter ville de styrte ham utfor en fjellskrent. Siden var Jesus i konstant konfrontasjon med de mest religiøse; skriftlærde, øverstepresten, saddukeere og fariseere. En del av motstanden mot Jesus var ganske sikkert begrunnet i misunnelse, for folk sa om ham at han talte med en kraft og autoritet som de skriftlærde ikke hadde (Matteus 7,28f). En annen begrunnelse var teologisk, enten de beskyldte ham for blasfemi eller andre «religiøse avvik».

Misunnelse har alltid vært en årsak til forfølgelse. Da Josef fortalte sin familie om hvordan Gud hadde åpenbart at det skulle skje en vekkelse gjennom ham (1. Mosebok), ble brødrene misunnelige på ham og begynte å hate ham. Faren irettesatte ham for de hovmodige tankene. Brødrene så etter en mulighet til å bli kvitt ham, men Gud hadde større planer.

Da apostlene dro ut med evangeliet i alle himmelretninger, ble det vekkelse. Men nesten alle led martyrdøden. Vekkelse og forfølgelse skjedde i neste generasjon – og neste … i 300 år.

Kjødelige mennesker ser ofte etter muligheter for å stanse visjoner og vekkelser, men når Gud har større planer, kan ingen stanse det. Jeg har studert vekkelseshistorie og forfølgelseshistorie i Kirkens 2000 år lange liv. Det er dette som er essensen: Vekkelse og forfølgelse følger hverandre som en person og dens skygge. Det gjaldt Kirken i Jerusalem og urkirken slik det fortelles i Apostlenes gjerninger, det gjaldt oldkirken under ti store forfølgelsesbølger, det har vært tilfelle gjennom misjonshistorien – for eksempel Japan og Sør-Amerika. Det var tilfelle under kommunistregimene i Øst-Europa, i Kina og andre land i Sørøst-Asia, Korea, Etiopia, Somalia, Uganda i forrige århundre. Det gjelder India, Nepal, Eritrea og hele den muslimske verden i vår tid.

De største vekkelsene i vår tid følges av forfølgelsens skygge, slik som i Kina, Nepal, India, Iran, hele den muslimske verden, Somalia og Afrika sør for Sahara.

Hauge-vekkelsen og reformasjonen

Kjenner vi ikke mønsteret igjen fra Hauge-vekkelsen i Norge? Det er nok noen som bare tegner bildet av Haugevekkelsen som en «suksesshistorie» som forandret Norge, men hva måtte ikke Hans Nielsen Hauge selv gjennomleve av forfølgelse! Kirkens embetsmenn og sekulære embetsmenn fant hverandre

Det samme kan sies om reformasjonstiden. Noen beskriver reformasjonstiden som en gjenoppdagelse av bibelske sannheter om frelsen. Ja, nettopp, og det skapte en enorm åndelig motstand fra fellesskapet av religiøse og makthavere. Reformasjonstiden var ikke kun en dogmatisk vekkelsestid, men en tid med sterk åndskamp og forfølgelse av dem som opplevde friheten i Jesus Kristus. Det gjaldt alt fra Jan Huss i Praha til hugenottene og anabaptistene til det store antall av martyrer i Skottland og England. Huss ble dømt til døden for kjetteri av et kirkemøte og brent til døde. Vi kjenner navnet John Wycliffe som en pioner innen bibeloversettelse, men hva vet vi egentlig om den forfølgelsen han opplevde fra kirke og konge inntil sin død i 1384. Og hva med John Tyndale som fortsatte Wycliffes arbeid med en bibeloversettelse som i sin tur skapte vekkelse; han led døden som martyr i 1536. Vi kunne nevne navn på navn blant vekkelsens ledere som ble forfulgt – av både kirke og politiske makthavere.

Vekkelsen i Indonesia

En av de fremste forkynnerne i den indonesiske vekkelsen omkring år 1970, var Octavianus. En gang han hadde talt for noen tusen studenter, utfordret han dem til å ta imot Jesus. Mange rakte hånden i været. Det var vekkelse. Men Octavianus tenkte at de ikke hadde forstått evangeliets radikale utfordringer om å være villige til å fornekte seg selv, legge ned sine liv for Jesus. Så han talte en gang til om kors, forfølgelse og martyrium for Jesu navns skyld. Så spurte han på nytt hvem som ville gi sine liv til Jesus. Like mange hender ble rakt i været.

Hvor ofte hører vi slik forkynnelse på vekkelsesmøter i Norge?

Jesu taler om vekkelse

I endetidstalene snakker Jesus om vekkelse; evangeliet skal forkynnes til jordens ende, for alle folkeslag, og så skal enden komme. Men han snakker jo like mye til disiplene om trengslene som også kommer!

Når Jesus sender ut disiplene i misjonsoppdraget, er han klinkende klar på at det kan bli forfølgelse og martyrium. De vil komme til å stå i en svær åndskamp. Det begynte allerede i Jerusalem rett etter pinse. Men de ble ikke overrasket, for det var profetert – blant annet i Salme 2. Da jeg var ung, inspirert av Jesusvekkelsen og den karismatiske vekkelsen, talte jeg med begeistring ut fra Apostlenes gjerninger om alt det fantastiske Gud gjorde ved Den hellige ånd. Øynene mine så rett og slett ikke alt som står skrevet – i nesten hvert eneste kapittel – om samtidigheten av vekkelse og forfølgelse. Jeg måtte få hjelp av forfulgte kristne til å se.

Tilsvarende taler profeten Ananias til Paulus (Apg 9): Herren sier: «Jeg har utvalgt ham (Paulus) til å bære mitt navn fram for hedningefolk og konger og for Israels folk. Og: Jeg skal vise ham alt han må lide for mitt navns skyld.»

Vekkelsens kjennetegn

Jeg gleder meg over små og store vekkelser. Men er det en kristen samfunnsvekkelse vi venter på, så tenker jeg at vi også må beregne omkostningene. Hva betyr det med hensyn til Norge og den økende sekulariseringen? Folkekirken har mer og mer tilpasset seg. Hva om det kommer en dyp kristen vekkelse som også berører menneskeverd, livets hellige verdi fra unnfangelse og kjønns-, ekteskaps og familieforståelse? En bibelsk vekkelse vil utfordre åndskrefter og menneskelige ideologier.

Jeg har skrevet ut fra mitt perspektiv. Jeg leste Dagens artikler om vekkelsen i Asbury på samme tid som jeg møtte somaliske kristne med de mest dramatiske historier om forfølgelse. Jeg opplevde det som to helt ulike vekkelsesverdener. Men jeg er åpen for at andre tenker ganske annerledes, og det er jeg mer enn villig til å høre.

Stig Magne Heitmann, teolog og pensjonist stigmagneheitmann@gmail.com

(Tidligere publisert I Dagen)