Vel talt, preses. Men – glemte du noe?

I Dagen 27. desember gir preses Olav Fykse Tveit et intervju hvor han deler sine refleksjoner omkring de utfordringer koronasituasjonen har gitt Den norske kirke og alle kirkesamfunn i vårt land de to siste årene. Nedstengning, isolasjon, ensomhet, utslitthet, i tillegg til alt det andre av kriser, tap og fortvilelse som har møtt både kirkefolk og alle andre i større og mindre grad helt siden mars 2020.

Og biskopen har kloke tanker om hvordan vi som kirke og menigheter, og ikke minst som medmennesker kan møte denne utfordringen. For mange har den tidvis langvarige isolasjonen ført folk inn i ensomhet og for noens del depresjoner. Tveit peker på slike enkle ting som å ta kontakt, skrive en mail, ta en telefon, gi en oppmuntring, sette av litt tid til et annet menneske, vise omsorg – selv når vi kjenner motstand og motvilje. Velkjente råd som preses løfter fram på en tankevekkende måte. Ikke minst nå i juletiden blir vi mer sårbare, minner han om. Da husker vi de vi savner og det som har gått i stykker. Også på kirkens og menighetens område peker Tveit på de mange muligheter vi har til å bety noe for folk der vi bor, både gjennom kontakt og samtaler, og ved åpne kirkerom.

Midt i all denne gode veiledning sier biskopen noe som er egnet til å skape undring. Som leder for Kirkenes Verdensråd gjennom et tiår har han ‘samarbeidet med kristne fra hele verden om internasjonale spørsmål’. Det er veldig mange tema som kirkene må sloss med og ta stilling til, sier Tveit, og nevner ‘fattigdom, klimautviklingen og rasisme i veldig mange land, saker som går på menneskeverd og vilje til å anerkjenne hverandre’.

Var det bare de horisontale temaene han kom på å nevne? Eller var det dette alle medlemskirkene i KV primært var opptatt av? Det tror jeg ikke. Sant nok, dette er høyaktuelle temaer vi som kirker og kristne ikke kan snakke oss bort fra, men må ta på største alvor. Det handler om menneskeverd og nestekjærlighet; det er bibelsk, profetene tordnet mot uretten, og Jesus er vårt fremste forbilde på praktisk nestekjærlighet. Også vi frikirkelige har helt klart et forbedringspotensiale her.

Men hvorfor nevner ikke Tveit det som er kirkens fremste oppgave, nemlig å forkynne evangeliet og drive misjon? Kan det være fordi han i denne sammenheng primært har fokus på ‘internasjonale spørsmål’, som han nevner? Nei, det ser ikke sånn ut. For videre snakker han om at ‘disse store utfordringene i vår tid må kirken ta stilling til; det gjelder grunnleggende spørsmål i vår kristne tro’. Og viser til de tre nevnte temaene. Er fattigdom, klima og rasisme grunnleggende spørsmål i vår kristne tro? I hvert fall er de viktige. Men helt utvilsomt er utfordringen til å dele evangeliet, forkynne og undervise om Jesus, grunnleggende temaer og en stadig utfordring for kristne og kirker over hele verden.

Det er preses helt sikkert fullstendig enig i. Men hvorfor nevner han det ikke når han snakker om de grunnleggende spørsmålene kirkene må ta stilling til? I tillegg til klima og rasisme kunne han f.eks. nevne spørsmålet om hvordan formidle tro, håp og Guds rettferdighet til en verden i forandring og til dels i krise. Eller hvordan drive misjon i vår tid, og forholde seg til den stadig økende forfølgelsen av kristne. For ikke å si hvordan formidle til menneskene at Gud elsker oss, når mange mener det motsatte. Altså – Ordets forkynnelse i en eller annen form. Dette er også spørsmål og temaer kirkene ‘må sloss med og ta stilling til’, for å si det med Tveits ord. Ikke mindre viktige eller mindre krevende enn fattigdom og klima.

Ingen kan få sagt alt i alle sammenhenger, og vi må ikke bli pedantiske. Og biskop Tveit har vært prisverdig tydelig når det gjelder vårt ansvar for evangelieformidlingen, selv om han ikke var det her. Men: Det som skjer dersom slike grunnleggende temaer stadig faller ut, mens de sosialetiske utfordringene alltid kommer med, er at det gir ny ammunisjon til de som hudfletter kirken for bare å snakke politikk og glemme evangelieforkynnelsen. Selv om det ikke alltid er en berettiget anklage, kan vi lett bli forlegne når det gjelder å løfte fram den åndelige utfordringen ved siden av de sosiale oppgavene. Og det må vi hjelpe hverandre til ikke å bli. I frikirkelig sammenheng trenger vi heller ikke slå oss for brystet her. Å snakke tydelig om begge aspektene ved vårt kristne oppdrag må bli en ryggmargsrefleks hos oss alle.

Hans Nielsen Hauge har vi snakket mye om i år. Han var sikkert litt monoman på dette i perioder. Men han løftet fram evangeliet på en praktfull måte, side om side med samfunnsbygging og kamp for menneskeverdet. Han er ikke noe dårlig forbilde å ha også etter at jubileumsåret er over.

Rolf Ekenes, tidl. tilsynsmann DELK

(Publisert i Dagen 30.12.21)