«Velbegrunnet uenighet»?

Uttrykket «velbegrunnet uenighet» skal være hentet fra den svenske etikeren Göran Bexell, og ble i 1995 tatt inn i Bispemøtets uttalelse om «Kirken og de homofile». Etter at Rosemarie Köhn ble utnevnt til Hamar biskop i 1993, var noe av det første hun gjorde å be bispemøtet om å ta opp kirkens forhold til homofili til ny behandling. Dette resulterte så i bispemøtets uttalelse høsten 1995, der bispemøtet for første gang var delt: Tre biskoper, Rosemarie Köhn i Hamar, Ola Steinholt i Nord-Hålogaland og Sigurd Osberg i Tunsberg gikk inn for å ikke lenger stemple homofil praksis som synd, og at samlevende homofile derfor skulle inkluderes i det kristne fellesskap på linje med alle kristne.  

Flertallet på åtte biskoper var uenige i dette, men sa uttrykkelig at de ikke ønsket at dette spørsmålet skulle splitte Den norske kirke. Mindretallets syn fikk dermed status som et kirkelig legitimt standpunkt. Mens den kristne kirke gjennom 2000 år entydig har sett på en slik tenkning som etisk vranglære, nedskrev flertallsbiskopene ved hjelp av uttrykket «velbegrunnet uenighet» homofilispørsmålet til et adiaforon. Kirketukt overfor synd på dette området ble dermed ulovlig. 

Oslo biskop, Andreas Aarflot, som den gang var preses, hadde som hjørnestein i sin kirkepolitikk å holde DnK samlet – nærmest koste hva det koste vil. Frykten for hva staten ville gjøre dersom flertallet stemplet mindretallets syn som vranglære, lå nok og vaket i bakgrunnen. Dersom en nemlig hadde gjort dette, ville en med de kirkeordninger som var etablert i årene forut, være nødt til å anlegge læresak mot de tre mindretallsbiskopene. Levenet det ville avføde sammen med de kirkepolitiske følgene, ville hatt uoverskuelige konsekvenser. Bispemøtet har dermed antagelig kjent seg i en tvangssituasjon i forhold til statsmakten ved denne anledningen. Enhet var blitt viktigere enn sannhet. 

Ved å gi mindretallsbiskopenes syn kirkelig legitimitet, fattet bispemøtet et vedtak som fikk vidtrekkende konsekvenser for veien videre i DnK. For det første var kirken nå bundet opp slik at en i årene som fulgte, nødvendigvis måtte trekke de kirkelige og teologiske konsekvensene av å definere et bibelstridig syn som adiaforon. Vedtaket fra 2016/-17 med en vigselsliturgi for samkjønnede par var den eneste logiske utgangen på dette. For det andre ble det viktig å sikre at de to «syn» skulle være likestilte. Men ved å tale om to likeberettigede syn i kirken opererer en med en kategori som er umulig i forhold til kirkens bekjennelse ettersom teologisk pluralisme er i strid med kirkens vesen: Kirken er én (Ef 4,4-6; Nicenum, CA 7). 

De som står på kirkens gamle bibelske lære, vil måtte fastholde at en i dette spørsmålet står overfor kirkesplittende vranglære. Det er umulig å gå inn på at det nye syn i homofilispørsmålet har noen som helst kirkelig legitimitet, og dermed på kirke- og bispemøtets premiss om at kirken har «to likeberettigede syn». Noe som innebærer at communio in sacris derfor er utelukket. 

Med høstens debatt rundt reservasjonsretten for motstandere av kvinners prestetjeneste, der forpliktelse til samarbeid på alle nivåer i kirkens liv – inkludert communio in sacris – har vært kraftig understreket, er det antagelig bare et tidsspørsmål før det samme kravet vil bli gjort gjeldende overfor dem som står på kirkens klassiske syn i homofilispørsmålet. 

Jan Bygstad, formann i FBB