Verdt å vite om tredje trosartikkel

Luthers overskrift til tredje trosartikkel - ”helliggjørelsen” markerer Helligåndens gjerning i omfattende mening (2 Tess 2:13, Ef 5:26, 1 Kor 1:2, 1 Pet 1:2, osv). 

Åndens gjerning i avgrenset mening skaper og opprettholder troen på frifinnelsens evangelium (el rettferdiggjørelsen ved tror alene).  Denne gjerning markerer forskjellen mellom Guds rettferdighet ”utenfor oss” og ”i oss”.  Guds rettferdighet ”utenfor oss” er ingen idè utlevert til våre forestillinger, men Guds Sønns lidende lydighet i Jesu tjenerskikkelse (2 trosart).  Han har oppfylt Guds lov i alle deler og i alles sted.  Evangeliet åpenbarer denne rettferdighet som fullbyrdet kjensgjerning, og meddeler oss den til gave. 

Hvordan komme til tro på ham og bli bevart i troen?  Det skjer ikke med et «kristent livssyn» begrunnet i gode argumenter, heller ikke med opplevelsesmystikk, beslutninger og aktiviteter.  Den Hellige Ånd skaper av ingenting troen i dem som hører evangeliet.  Når evangeliet kunngjør og meddeler «Guds rettferdighet» - Jesus Kristus, anvender de gaven, enhver på seg selv.  Troens rettferdighet for den hellige Gud er Guds enbårne Sønn i Jesu lidende lydighet – Gud i Jesus Kristus og ham korsfestet – og ingenting annet.  Det er denne kjensgjerning krusifikset påminner oss om, plassert på alterbordet eller andre steder. 

Frifinnelsen som fullbyrdet kjensgjerning «utenfor oss» er eneste årsak til Kristi fornyende nådevirkninger «i oss» med sin Hellige Ånd.  Årsaken er Guds universelle nåde, stilt fram for verden i Kristus Jesus, gitt for verdens synder og oppreist fra de døde på grunn av vår rettferdiggjørelse.  Virkningen er Åndens nyskapende gjerning i deres innerste som tror - alltid med fullkommengjørelsen som mål.  Med Kristus som gave, bor Kristus ved troen hos sine og virker med sin Hellige Ånd ny vilje, lyst og kraft til å leve med ham til eksempel.  Det er hva Tredje trosartikkel handler om.  Da bør vi ha tre ting klart for oss, og hensikten med dem.

Den Hellige Ånds gjerning er en annen enn Sønnens gjerning 

Personene i Treènheten må verken skilles eller sammenblandes.  ”Dette er den felles kristne tro, at vi ærer én Gud i Treénheten og Treénheten i enheten, i det vi hverken sammenblander personene eller deler vesenet” (Athanasianum, 3-4).  Begrunnelsen er Skriftens vitnesbyrd om Guds enhet i personenes verk (samme 21f, 31-37). 

Enheten i Treénheten omfatter Sønnens verk i fortid og Åndens verk i nåtid.  Hvor frelsen blir forkynt og rakt fram, er Ånden til stede med alle frelsesgoder.  Troen har Kristus og mangler ingenting (Luther).  Vår fordervede menneskenatur vil sikre seg med tilleggsytelser i strid med Det første bud: Du skal ikke ha andre guder utenom meg.  Tillit til egen rettferdighet krenker åpenbaringsordets Gud.  Den selvbestemte tro arter seg som pressmiddel for Gud, og gjør bønnen til magiske besvergelser, som om Gud føyer seg etter vår vilje, om vi bare ber lenge nok og innstendig nok.  Mistillit til Åndens suverene og handlende allmakt i nåtid omdanner kristentroen til lovreligion, som om Kristus ligger i graven.  (Apologien til Confessio Augustana (Apol) 4:81, 110, 121) 

Ånden skiller ut mennesker som er døde i sine synder (Lk 15:24, Ef 2:1f), gjenføder dem i dåpen - «den nye fødsels bad» (Joh 3:5, Gal 3:16) og renser dem «i vannets bad ved ordet» (Ef 5:26, 1 Pet 3:21).  Saklig sett hører dåpen med til Den tredje trosartikkel.  Av pedagogiske grunner, og av hensyn til villfarelser i kirkens skygge, har Luther valgt å behandle sakramentene dåp og nattverd som egne hovedstykker eller parter. 

I tillit til Guds nådepakt i dåpen, leves det nye livet i Guds kirke på jorden.  Der er Kristus nærværende og virksom på troskapens vilkår i den forsamlede menighet.  På den ytterste dag skal Ånden oppvekke alle døde, og la alle de Kristus-troende få se Guds herlighet i den kommende verden.  Altså begynner levendegjørelsen med Åndens livgivende og fornyende gjerning.  Midlene (el redskapene) han bruker, er evangeliet og sakramentene.  Målet er evig liv allerede, Joh 17:3 – Dette er det evige liv, at de kjenner deg, den ene sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.  Med Kristus som gave, er Kristus virksom med sin Ånd.  Han gir ny vilje, lyst og kraft til å følge Kristus i selvhengivende kjærlighet. (Jf Joh 5:9-18.)

Den Hellige Ånds gjerning ved evangeliet - kirkens livsvilkår på jorden

Ånden skaper av ingenting den tillitsfulle tro til Guds velgjerninger i Kristi lidelse, død og oppstandelse.  Ved troen virker han det nye livet som mennesket er skapt til å leve.  Sendt av Faderen og Sønnen, vitner Ånden med evangeliet om Sønnen og herliggjør ham i vårt in-nerste (Joh 15:26, 16:14).  Utelukket fra frelsen er alt samarbeid fra vår side.  Hvor Kristus bor, er det ingen mangel ved troen (Joh 14:23, Ef 3:13ff). 

Den rangsnudde kirkeorden prioriterer de kvalifiserte.  Blikket rettes fra Åndens ytre midler til Åndens skjulte gjerning i de troendes liv.  Man vil gjerne se trosytringer i følelsesutbrudd og fromhetsøvelser, og etterspør de kristeliggjorte personligheter, deres Jesus-opplevelser og engasjement.  Med denne åndelighet følger livlige aktivitetsmiljø, i siste omgang kirke-fellesskap som et resultat av menneskers samhandling.  Sist kommer – lik et tillegg man klare seg foruten - menighetens samling om den oppstandne Kristus, nærværende og virksom med evangeliet og sakramentene i den forsamlede menighet. 

I den rangsnudde kirkeorden bærer også høymessen preg av et menneskesentrert møte.  Guds tjeneste for oss - med evangeliet og sakramentene som midler – må tre til side for menneskepåfunn, opptredener og mennesketanker, ja, Alterets Sakrament være innordnet «den nattverdfeirende menighet».  Prioriteringsmåten minner om den rådende tankegang ved reformasjonens frembrudd i 1520-årene, da ”kirken” var presteskapet med de mange seremonier og menneskepåfunn.  Slikt vitner om religionsimporter og om grunnskade i kirkens liv, med kirkeomdannende virkninger.  Da gjelder det å fremstå som apostolatets kirke fra begynnelsen, og sette sin lit til den gamle regel: Doctrina est medicina – læren er medisinen, det vil si apostelordets lære i skriftbunden formidling.  Da lærer døpte å leve av de ting som bare fins i kirken fordi Kristus er oppreist fra de døde, slik «Skriftene» har sagt.

I Guds kirkeorden går Åndens gjerning ved evangeliet foran og oppbygger Guds kirke på grunnvollen (Ef 2).  Der lærer døpte å holde Guds kirkebefalinger, og bevitne med dem Kristi virksomme nærvær med sin Hellige Ånd.  Til sist kommer prestens arbeid med grunnvollen - hvis han blir nevnt (jf Luthers forklaring). 

Ordet må gå foran tjeneren og tjeneren aktes for Ordets skyld.  I motsatt fall blir ”Åndens embete” nedprioritert, i strid med prestens unike mandat og fullmakter (2 Kor 3).  En rettskaffen prest prioriterer Åndens midler, holder kirkens læregrunn intakt, og innordner seg Åndens suverene gjerning ”innenfra” - i nådemidlenes brukere.  Slike prester er sanne pinse-predikanter, og lekfolk som samarbeider med dem om nådemidlenes bruk, de er rette pinsemenigheter.  (Se Luthers forklaring, Lille Katekisme.  Jf  Store Katekisme (SK), Troen, 38) 

Et par eksempler: Den augsburgske bekjennelse (CA) nevner Åndens embete først (CA 5), deretter kirken (CA 7 og 8), til sist prestene (CA 14).  Samme orden møter oss i Luthers to katekismer.  Den Hellige Ånds velgjerninger har prioritet fremfor alt i kirken (SK Troen, 61-62).  Saken gjelder helliggjørelsen i omfattende mening (samme, 37).  Hvor kristne vet å høyakte ”Guds hemmeligheter” (el mysterier, 1 Kor 4:1), søker de kirkefellesskap på den ubeskårne kirkegrunn, lagt i kirkens begynnelse.  (Jf SK Troen, 42 - en unik forsamling – vår mor.  Apol 13:12-13)  

Ordets prioritet er sikkert begrunnet.  Ånden ”virker troen, når og hvor Gud vil, i dem som hører evangeliet” (CA 5:2).  Og Ånden er virksom ved Ordet i de troendes liv - for å hellige, rense, styrke og trøste dem (jf CA 3:5 tysk tekst).  Med ”evangeliet” siktes her og i Luthers forklaring til evangeliet i avgrenset mening – til syndsforlatelsen (absolusjonen) proklamert i den offentlige preken for fattige syndere, og tilsagt den enkelte i skriftemålet. 

Den Hellige Ånds gjerning - kjensgjerninger i de troendes livshistorier 

Ingen kan av egen fornuft eller kraft anvende Guds forsoningsverk på seg selv, og på egen hånd tro frifinnelsen i Kristi død som sin egen (= Guds rettferdighet).  Evnen mangler.  I sitt gudsforhold er mennesket totalt avhengig av Åndens gjerning.  (SK Troen, 62).  Han skaper og styrker troen i dem som hører Kristi ord og tar vare på det.  Slik demonstrerer Helligånden handlende allmakt når og hvor han vil.  Vi merker oss to ting:

For det første: Den Hellige Ånd er Hjelperen som utgår fra Faderen og Sønnen.  Ånden påminner de troende om Kristi ord fra Faderen (Joh 14:26, 15:24, 16:14).  I sentrum for Åndens gjerning står Guds forsoning med verden i Kristi offerdød (2. artikkel).  Ånden retter våre sinn mot Sønnens lovoppfyllelse – mot hans rettferdiggjørelse i Jesu tjenerskikkelse, og vitner med evangeliet om en forsonet Gud, og vitner med vår ånd at jeg er Guds kjære barn ved dåpen og troen.  Den Hellige og Rettferdige er Jesus Kristus, korsfestet i alles sted (Apg 3:14).  Han er “Guds rettferdighet”, gitt til frelse for hver den som tror.  Dette vitnesbyrd har Gud stadfestet da han oppreiste Kristus fra de døde på den tredje dag, slik Skriftene har sagt.

For det andre: Åndens gjerning skjer med evangeliet som middel, det vil si med apostelordets lære fra Skriftens Herre.  Gjerningen skjer ikke umiddelbart, som om åpenbaringsordets Gud er avhengig av menneskers føleri, beslutninger og skjønn. 

Med dåpen til Jesu Kristi død og oppstandelse, har Gud gitt den enkelte del i sitt forsoningsverk og ikledd den døpte Kristi rettferdighet – Guds rettferdighet.  Gaven mottas ufortjent i tillitsfull tro.  Gjennom hele den troendes liv fortsetter Den Hellige Ånd å være Hjelperen, når døpte øver troen i gjerninger som har Guds ord og bud for seg.  Ånden minner dem om frifinnelsen for Kristi skyld, og gir frimodighet til å anvende dåpens gave, enhver på seg selv.  Alt i kirken har med dåpen å gjøre, slik de nytestamentlige formaninger viser. 

Hensikten: Med Kristus som gave, leve dåplivet med ham til eksempel

Den tredje trosartikkel griper inn i den døptes dagligliv.  Hvilken prioritering gir jeg Åndens midler?  Hvordan samarbeider jeg med menighetens prest(er) om Åndens embete?  Svaret forutsetter kunnskap i apostelordets lære fra Skriftens Herre.  Denne kunnskap ble fornyet med Martin Luthers innsats, da dåpens betydning lot til å være glemt.  Det står visst ikke bedre til blant mennesker som i vår tid kaller seg kristne. 

Rom 6:13f – still ikke lemmene til rådighet for synden, som våpen for urett.  Men still dere selv til tjeneste for Gud, så dere bruker lemmene for ham, som våpen for det som er rett.  Dere var jo døde, og har fått liv.  Synden skal ikke herske over dere, for dere står ikke under loven, men under nåden. 

12:1f – Ved Guds barmhjertighet formaner jeg dere, /…/ til å bære legemet fram som et levende og hellig offer som er til Guds behag.  Det skal være deres åndelige gudstjeneste.  Og la dere ikke lenger prege av den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje, det gode, det som er til hans behag, det fullkomne.   (Gal 5:17ff, Tit 3:8, 14 osv.  Forklaringen til tredje bønn i Herrens bønn.

Bekjennelsestro lutherdom legger vekt på gode gjerninger, slike som har Guds ord og be-faling for seg.  Årsaken er forholdet mellom Kristus som gave, og Kristus som eksempel (se ovf).  Med Kristus som gave øver døpte mennesker troen i selvhengivende kjærlighet med Kristus som eksempel.  De erfarer arvesyndens motstand i sitt innerste, men setter lit til Kristus som gave.  De bruker Guds ord og bønnen i sitt dagligliv, og søker til menighetens samling om Ord og Sakrament.  De øver troen på Kristi selvhengivende kjærlighet for alle – ikke bare for seg selv, men i gode gjerninger til gagn for andre.  Som regel må troen øves i trivialiteter som går upåaktet hen for andre, men ikke for Gud.  Først går den historiske kjensgjerning som er troens årsak: ”Så har Gud elsket verden at han gav sin enbårne Sønn…” (Joh 3:16).  Deretter følger formaningen: ”Har Gud elsket oss så, er vi skyldige til å elske hverandre” (1 Joh 4:11). 

Troen har hva evangeliet tilsier, og mangler ingenting.  På frifinnelsen følger kjærligheten til Gud og min neste, som Kristus virker i de troendes liv.  Ingen unngår da å merke egne mangler og skrøpeligheter.  Og bra er det, for med slike loverfaringer vil Gud bevare oss i rett selverkjennelse og holde oss nær til Jesus Kristus – Guds rettferdighet.  Den Hellige Ånd påminner oss om Guds nådehimmel, Rom 8:1 - (Det fins) ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus (8:16f).  Slik fornyer Kristus våre sinn med sin Ånd og lar oss bære frukt til Faderens ære (Joh 15:1-5).  Alltid gjør han det på grunn av sin lidende lydighet, aldri på grunn av noen vår fortjeneste eller verdighet. 

Jesus advarte mot fariséernes og sadduséernes lære (Mt 15-16 og 23).  Lyder advarselen i dag for døve ører?