Vi begynner ofte i feil ende

Den kristne tro fremstår tidvis som en inkonsistent, subjektiv filosofi som er åpen for revisjon og diskusjon. Kan dette komme av at vi nærmer oss troen med feil utgangspunkt?

Sofie Braut skriver, i en kronikk i Vårt Land 7. september, om kunnskapsløshet i teologiske og trosrelaterte debatter. Det stilles ikke de samme kravene som på andre arenaer. Deltakerne i samtalen har ikke nødvendigvis samme forståelse av kirke og tro, det er som om den kristne tro er en inkonsistent, subjektiv filosofi som er åpen for revisjon og diskusjon.

Sannheten er at klassisk kristendom ikke er åpen for fornyelse i sentrale lærespørsmål. Helt frem til nyere tider, har den historiske kirken vært samlet rundt en rekke dogmer og bekjennelser. Bibelen, sammen med kirkefedrene og kirkens bekjennelsesskrifter, legger frem en systematisk teologi som er både konsistent og troverdig.

Jeg tror internett har gitt oss en illusjon av at vi alle sammen vet nok om det meste til å uttale oss. Legg til moderne kristne bevegelser som ønsker å løsrive seg fra tradisjon og historie for å finne sine egne veier, og du har en smørje av usammenhengende refleksjoner og meninger som kan kalles «personlig tro». Vi sitter gjerne i et vakuum og leser Bibelen utenfor kontekst eller ber, og forsøker å finne ut av ting selv. Dette er helt greit. Men som Braut påpeker; det er ikke alle disse innfallene som kan tilskrives den kristne tro.

Ingen eier din tro. Du er velkommen til å konstruere og definere ditt eget livssyn, til å tro og tvile, du er fri til å mene. Men den kristne lære er eid av den sanne, kristne kirke, og den er allerede definert. 

Som kristne spør vi oss kanskje «hva mener jeg om dette?». Tror jeg egentlig på jomfrufødsel? Hva synes jeg om abort? Føles det greit å drikke meg full? Hva mener jeg egentlig om ekteskapet? Slike tanker har feil utgangspunkt. Spørsmålet vi bør stille oss som kristne er «hva sier Bibelen om dette?» Hvis vi tror på at Bibelens Gud er virkelig, god og den som har definisjonsmakt – da må vi ta det på alvor. Da er det Guds Ord som skal være vår autoritet, ikke et begrenset og feilbarlig menneskes synsing og forståelse. Hvis Bibelen ikke er vår autoritet, har vi gjort vår egen samvittighet til vår gud.  

Ikke bare begynner vi med oss selv, og ikke med den kristne lære. Vi begynner også i feil ende. Vi vil gjerne diskutere abort, skilsmisse, kjønn og likekjønnet ekteskap. Dette er jo de praktiske konsekvensene av vår tro og vårt verdensbilde, hvordan vi skal leve som kristne i verden. Burde vi ikke begynne med hva det er vi faktisk tror på? Det rette spørsmålet, i forlengelse av hva Bibelen sier om ting, er å spørre seg hva Guds gode hensikt for oss er. Vi må finne ut hva Bibelen sier at er godt, rett og sant, og deretter forsøke å verne om og leve i tråd med det.  

Hvis vi begynner med hva vi tror om ekteskap, seksualitet og kjønn, ser vi at i den kristne tro er dette hellige og avgjørende forhold. Gud har innstiftet ekteskapet som et bilde på sin kjærlighet til sitt folk. Mannen som et bilde på Kristus, og kvinnen som et bilde på Guds hellige, vakre brud; kirken. Gud har skapt oss som mann og som kvinne, for å speile mangfold og enhet slik vi ser den i Treenigheten. Han har skapt orden i kaoset, fordi Han er en fredens Gud.  

Sex er en gave, som kroppslig sammenføyer de to som ble ett i ekteskapet. «Slik Gud gjorde to av en i skapelsen, gjør Han en av to i ekteskapet» (Thomas Adams). Gud har også gjort det slik at seksualitet og ekteskap hører sammen med familieliv. Denne enheten bærer frukt; barn. En gave, skapt og gitt av Gud, uendelig verdifull.

Denne læren, på lik linje med alt i den kristne tro, bør få konsekvenser for hvordan vi lever, og hva idealene våre skal være.  Det er her vi bør begynne, og ut i fra dette vil vi se hva som stemmer overens med Guds gode hensikt for oss – og hva som ikke gjør det. Hvis vi heller ønsker å definere vår egen lære og tro, eller selv å dømme over rett og galt, står vi fri til det. Men det er ikke forenlig med å være en kristen.

Ida Marie Bruun, Sogndal

(Tidligere publisert i Vårt Land)