Vi er "liberale"!

Hva er egentlig "liberal" teologi? Selv ser jeg for meg teologer, biskoper og prester som har "liberale" meninger om etiske, dogmatiske og andre teologiske spørsmål. Litt for enkelt kanskje? Er ikke teologiske standpunkter og meninger èn stasjon på veien fra bibelsynet til handlinger? Bak meningen ligger en holdning til Skriften, og etter meningen følger et liv og en kirkelig eller privat praksis. Nå er vi mennesker ikke alltid like bevisst på våre holdninger og handlinger, men enten vi er gjennomreflekterte eller ikke, preger holdningene oss og våre liv. Jo, det er ganske elementært.

Litt mer komplisert blir det når vi ser på virkeligheten i dagens kristen-Norge. Jeg tror ikke jeg er den eneste som har sett at mennesker kan ha samme meninger og finne sammen om felles standpunkter uten at de bygger disse på de samme holdningene eller fører til den samme praksis. Dette forteller meg noe om at meningene ikke er det mest avgjørende her. Ingenting er mer avgjørende i en kristen forsamling enn forkynnelsen. Utleggelsen av Guds Ord vil avsløre holdningene og få praktiske konsekvenser som felles standpunkter ikke nødvendigvis avslører. Et klassisk eksempel på dette fikk vi i Lærenemdas behandling av "Tunsbergsaken" hvor flertallet besto av folk med ulike syn på spørsmålet om homofilt samliv. Disse som hadde motsatte standpunkter sto allikevel sammen i handling, kanskje dypest sett fordi deres holdning til Skriften ikke var så forskjellig?

En annen side ved dette fenomenet som har fått mye mindre oppmerksomhet er samlingen av såkalt "bibeltro" fra ulike grupper og konfesjoner. Særlig kommer dette til uttrykk i lokale fellesmøter og i avisen 'Norge i dag', til dels også i 'Dagen'. Fordi man er enige om en del grunnleggende teologiske spørsmål samler man krefter for å kjempe for disse, mot liberaliserende tendenser. I og for seg er det ikke noe galt i dette. Å samle krefter er et ideal som Bibelens enhetstanke lærer oss noe om. Men lærer ikke Guds ord oss noe mer om hva sann enhet er?

"Det er han som gav sine gaver: Han satte noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere. Han gjorde det for å utruste de hellige så de kan utføre sin tjeneste, og Kristi legeme kan bygges opp, inntil vi alle når fram til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskap til ham, og vi blir den modne mann, som har nådd sin fulle vekst og har fått hele Kristi fylde. Så skal vi ikke lenger være umodne, ikke la oss kaste hit og dit og drive med vinden fra enhver lære, så vi blir bytte for menneskenes falske spill og villfarelsens listige kunster. Vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus." (Ef 4,11 - 15)

Enheten er for det første knyttet til troen på Kristus og kjennskapen til ham. Altså til kristologi. Denne enheten gir modenhet, altså troskap mot sannheten i kjærlighet, uansett hvor kraftig det blåser i vranglærende retning.

Etter min mening er det derfor meningsløst å snakke om enhet så lenge denne bare er basert på sammenfallende standpunkter i noen aktuelle teologisk debatt-temaer. En liberal teologi er ødeleggende fordi den ikke vil bøye seg for skriften som norm. Hva er kjernen i dette?

Erfaring settes over åpenbaring.

Der skriften ikke er norm blir menneskelig tanke, kunnskap og "vitenskap", altså erfaringen, den egentlige normen. Og her kommer poenget: Erfaring kan også være mer enn det den liberale teologi erstatter Skriften med! Erfaring kan også være overnaturlige åpenbaringer, sterke følelsesmessige opplevelser, "livsvisdom", menneskelig logikk og filosofiske tankebygninger. Kort sagt alt som den iboende, naturlige religiøsitet kan frambringe i oss alle. Så å si alle mener at dette skal underordnes Skriften, men holdningene og praksis vitner ofte om det motsatte. Dette er minst like alvorlig som en offentlig forkastelse av Bibelens autoritet fordi det ikke er uttalt eller bevisst. Vi tror vi er sannheten tro.

Først må vi innse at dette er noe vi alle er fristet til. Deretter må vi også kjenne dette igjen i sammenhenger vi identifiserer oss med fordi vi tror på den samme Jesus og vil kjempe for menneskers frelse og mot bibeloppløsende tendenser. Når man finner det naturlig å stå sammen med miljøer med røtter i trosbevegelsen f. eks., siler man etter min mening myggen og svelger kamelen. Et slikt samarbeid er mer preget av en postmodernisert toleranse-ekumenikk enn av sann kristen enhet. Kenneth Hagin er ingen mindre vranglærer enn mindretallsbiskopene!

" Så skal vi ikke lenger være umodne, ikke la oss kaste hit og dit og drive med vinden fra enhver lære, så vi blir bytte for menneskenes falske spill og villfarelsens listige kunster. Vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus."