Vi føler ikke, men er kjønn

Det har hun dels rett i. Men kristne jeg møter forteller oppriktig om feighet og latskap. Den merkelige tausheten som omgir de homoseksuelle er demokratiets form for sensur. Sterk sensur i demokratiet er ikke nødvendig, folk sensurerer seg selv og hverandre. Kristen-Norge svikter barn og unge om de lærer dem at kjønn er et problem, at sex er en teknikk og et betalingsmiddel, mennesket er bare et ord, kroppen et eksperiment og troen et påfunn. De deltar i et politisk spill, mens virkeligheten forsvinner.

Mathiesen hevder at «moderne kjønnsteori har på mange måter lagt fundamentet for dagens kjønnsroller. Både menn og kvinne nyter godt av at kjønnskategoriene rommer mer enn før». Gjør de det? Er det ikke snarere omvendt, ettersom flere og flere barn tror de kan behandles for å få «rett» kropp? Rosa er fremdeles fargen for jenter, blått for gutter, uniformeringen kan observeres på unge piker som alle har langt, helst lyst hår og identisk formede øyenbryn. Presset på utseende vitner ikke om mangfold og toleranse. Til og med kvinners kjønnslepper er nå under debatt.

Moderne kjønnsteori er ikke basert på forskning, men på ideologier som kommunisme, feminisme, gay-ideologer, queerisme – alle som ønsker at likestillingstoget aldri skal stoppe. Moderne kjønnsforskere er ikke interessert i virkeligheten, men bare retorikken de selv bruker. Deres retorikk transformerer noen til ofre, og andre til hatere. De gjør mennesket om til et språk som sier at mennesket kan gjøre med kroppen hva det vil.  

En representant for denne ideologien er Agnes Bolsjø, lesbisk og queer-teoretiker. I 2010 ga hun ut Folk flest er skjeive. Det er de skjeive (queers) som styrer og sensurer debatten; de hevder at virkeligheten slik den var i det heterosentriske verdensbildet er falskt. De opptrer som kirken gjorde på Kopernicus’ tid, den anerkjente ikke at solen var sentrum i kosmos, nei, det skulle være jorden.

For øvrig ble det bisarre ordet «hen» diskutert allerede på syttitallet i Norge. Kvinneforskning og kjønnsforskningsinstitutter i Skandinavia er nært forbundet. På tide å legge forslaget død: Hvilken mann eller kvinne vil gi fra seg den riktige benevnelsen for seg selv?

Vi som tror at virkeligheten er substansiell, iboende og medfødt er definert ut av debatten. Kjønnsidentiteten er ikke lenger en naturlig væremåte som de aller fleste individer umiddelbart forstår. Mor er bare en kvinnekropp, far en mannskropp, og begge kan når som helst skifte utseende om de føler for det. Kjønnsidentiteten skal i stedet undersøkes og betviles av den som måtte ønske det, ikke fordi den enkelte selv er en hermafroditt, men fordi politiske homonormative ideologer stiller spørsmål ved kjønn. For bare noen uker siden spurte Minerva meg på Facebook om hvilket kjønn jeg følte at jeg hadde – jeg slettet det. Vi føler ikke kjønn, vi er kjønn. Kjønn, mann og kvinne – dette er virkelighetskategorier. Kjønnsidentiteten er ikke komplekst for det store flertall, men alle vet at politiske demagoger og tyranner kan skape forvirring i de fleste hoder.

Mathiesen skriver innenfor den homonormative, skjeive queerideologien uten å informere leserne. Men hun foregir en viss distanse. Jeg anbefaler henne og alle andre å lese den siste omfattende studien på området: Sexuality and Gender, av Lawrence S. Mayer og Paul McHugh. De refererer blant annet til rapporter om mennesker i ung alder som planlegges for kirurgiske inngrep. Det skal være bra for dem. I realiteten blir de sterilisert og pasienter resten av sitt liv. Mayer og McHugh hevder at det ikke finnes forskning som viser at mennesker kan føle om de har rett kropp. Bare et mindretall av unge som kjenner tiltrekning til noen av samme kjønn fortsetter å gjøre det i voksen alder. Videre forteller de to forskerne at «ikke-heteroseksuelle og transseksuelle subpopulasjoner har høyere forekomst av psykiske problemer (angst, depresjon, selvmord), samt atferds- og sosiale problemer (rus, vold i nære relasjoner), sammenlignet med den generelle befolkningen.»

Professor Paul Kengor sier: «Disse forskerne som har våget å publisere denne uttalelsen har utvist et enormt mot. De har i utgangspunktet begått profesjonelt selvmord. De kreftene som fastholder «toleranse» og «mangfold» blant LHBT-brigadene vil nå trakassere og demonisere disse forskerne med den bitre kjønns-McCartyismen som de fører, der de ødelegger eventuelle kritikere og dissentere. Disse forskerne har begått kjetteri overfor den sekulære progressivismen, og de vil nå bli straffet».

Dette skjer mange steder i verden i dag, også i Norge. Jeg ble straffet i 2009 da jeg fikk Fritt Ords Pris. Jeg merker fremdeles følgene. Men det er verst for alle dem som på grunn av homonormativitetens sensur ledes inn i et farlig livsløp av et mangfold av biskoper, prester, liberale kristne, feminister, sosialister og ateister, mens de snakker om stolthet.

Stolt over hva? Om kristne forkaster ideen om kroppens og virkelighetens substans forkaster de samtidig troen. Gud er substans, virkelighet.

(Artikkelen har først stått i Vårt Land)