Viktig bok om såkalt dødshjelp

Morten A. Horn, Daniel Joachim H. Kleiven og Morten Magelssen (red.), Dødshjelp i Norden? Etikk, klinikk og politikk, Cappelen Damm Akademisk, 1. utg., 2. reviderte opplag, 2020

316 sider.

Tilgjengelig elektronisk her

Denne antologien er delt i fire bolker, som svarer til tittelen. Den er skrevet av redaktørene og elleve andre forfattere. I introduksjonskapitlet skriver redaktørene: ”Vårt ønske er at boken skal være nyttig for alle som vil sette seg grundig inn i dødshjelpsspørsmålet og forstå de beste argumentene mot dødshjelp.” (S. 10) Jeg velger å skrive like mye om mitt møte med denne viktige boka som om innholdet i artiklene.

For ei tid sia ble jeg spurt om å holde et foredrag på en annen kant av landet om såkalt dødshjelp. Det var jeg lite villig til. Kortversjonen er jo denne: Du skal ikke slå i hjel. Men det kan dere si selv, sa jeg, det trenger jeg ikke å reise lange veger for å fortelle dere. Dette var vel å merke i en kristen sammenheng. Terrenget der normen skal anvendes, jeg snakker nå om debatten om drap av pasienter, hadde jeg ikke noe videre greie på. I så måte har denne boka gitt innsikt i debatten, i palliativ medisin, i politiske prosesser og lovgivning i land som tillater såkalt dødshjelp. Det er gode grunner til å lese boka. Den gir nyttig innsikt, men jeg sakner en solid dose uttalt kristen etikk. Det er også helt avgjørende at vi har Guds bud klart for oss. Det vil jeg komme tilbake til. La meg først si litt om terminologien.

I en biografi om kurfyrst Fredrik den vise av Sachsen, som døde i 1525, kom jeg over ordet. Kurfyrstens sjelesørger og sekretær Spalatin sendte han en “Sterbehilfe”, leste jeg på tysk. Plutselig slo den tanken meg at dette direkte oversatt til norsk betyr dødshjelp. Men meningen er selvsagt noe helt annet enn i den sløve og moderne betydningen.

Dødshjelpen var lesestoff. Trøst av Guds ord, som Spalatin stilte opp. Fredrik var døende, men klarte å lese. Det ble også lest for han. Han fikk skrifte og motta nattverden. Og fikk under de siste smertene tale ut med menneskene omkring seg før han stille sovnet inn. Er ikke dette dødshjelp i ordets rette betydning? Men vi kaller det ikke det. Luther skrev “lærebøker” om å berede seg til døden. Er ikke det dødshjelp? I Danmark-Norge ble Niels Palladius’ bok Huorlunde it Christet Menniske skal paa sin Soteseng beskicke sig til Døden mye brukt etter reformasjonen.

I antologien drøfter Morten Magelssen terminologien. Han mener at debatten vinner på bruk av felles definisjoner og nøytrale begreper. Ja, det kan jo gjøre det lettere å snakke sammen, men blir det egentlig stort mer enn en ønsketenkning at begrepsbruken skal kunne være normativt nøytral? For at eutanasi kan brukes som et nøytralt begrep argumenterer Magelssen med den langvarige bruken fra begge sider i debatten og med at ”kun de greskkyndige fanger opp” at ordet er normativt ladet (s. 39). Istedet for å tale om å drepe vil han tale om å forårsake en persons død (ibid.) Men det Magelssen definerer som eutanasi, er i virkeligheten det som i strafferettslig kontekst kalles overlagt drap (det var også det legen Christian Sandsdalen ble dømt for, s. 54). Det dreier seg altså om overlagt drap på anmodning fra den drepte. Å kalle dette for pasientdrap er sakssvarende, samtidig som det naturligvis lyder polemisk i motpartens ører. 

Hvis det handler om at noen tar dødbringende medikamenter som andre har skaffet dem, vil Magelssen kalle det for assistert selvmord. Eutanasi og assistert selvmord vil han sammenfatte i begrepet dødshjelp, men erkjenner at det er problematisk at dette ordet er positivt ladet (s. 41f). Og det er i sannhet problematisk. Magelssen skiller forøvrig mellom disse to fenomener og det han kaller ”medisinske drap uten forespørsel”, som han mener det knapt er noen i Norden som går inn for

I virkeligheten er både eutanasi og dødshjelp besnærende eufemismer med et emosjonelt innhold egnet til å gi en tilsynelatende anstendighet til avskyelige gjerninger. Men når dette er sagt, kan jeg kanskje omskifte røsten slik at jeg i fortsettelsen – for kommunikasjonens skyld (?) – ofte bruker ordet dødshjelp slik Magelssen foreslår.

To hovedargument går igjen fra dødshjelptilhengernes side: Å avhjelpe uutholdelig lidelse og å respektere individets autonomi (sml. s. 106). Men autonomiargumentet synes mer og mer å overta.

Det stemmer ikke med virkeligheten at uutholdelig smerte og lidelse ikke kan vesentlig lindres (s. 86- 88). Uutholdelig lidelse kan avhjelpes på mange vis. Magelssen drøfter forskjellen på det han kaller dødshjelp og det han kaller behandlingsbegrensning (s. 43-47). For lekfolk på det medisinske området som meg gir det en relativt forståelig innføring i en tematikk som ikke alltid er oversiktlig. Det påpekes i boka at misforståelser om lindrende (palliativ) behandling kan bli en brekkstang for legalisering av dødshjelp (jfr. s. 57). Siri Brelin skriver om lindrende behandling, som hun og forfatterne i boka generelt ønsker å fremme (s. 193ff). Uttrykket uutholdelig lidelse har ikke et avgrenset objektivt innhold. Ønske om dødshjelp bunner ofte i bekymring for mulige scenarier (sml. s. 202). Siri Brelin drøfter også lindrende sedering (s. 202ff). Som en utilsiktet ”bivirkning” kan døden komme til å bli framskyndet (s. 204). Lindrende sedering er svært sjelden aktualisert (s. 198; 206).

Daniel Joachim H. Kleiven skriver kritisk om to veger til legalisering: autonomivegen og rasjonalitetsvegen. Han ser for seg at en lov basert på begge prinsipper vil tendere til å bli dominert av det ene prinsippet, noe som kalles det konseptuelle skråplansargumentet til forskjell fra det empiriske. Han peker på at autonomibegrepet i vår kultur i stor utstrekning er preget av Nietzsches og Sartres subjektivisme og individualisme. Hva som er godt og rett for deg, kan altså andre ikke overprøve. I denne retning har mentaliteten i Nederland gått, der et flertall i en undersøkelse i 2012 sa ja til at alle burde ha rett til å få dødshjelp når de ønsker det (s. 148). Vil en ikke ha slik grenseløs tilgang, men like fullt ha ”rett” til dødshjelp, må en skille mellom leveverdig og ikke-leveverdig liv (sml. s. 149). Men dette skillet må settes opp helt uavhengig av om personer i disse gruppene vil velge å dø eller ikke. Dette har ikke noe med autonomiargumentet å gjøre. Men det stempler grupper av mennesker og deres liv. Så tar da også forskjellige interesseorganisasjoner for funksjonshemmede og psykisk utviklingshemmede avstand fra dødshjelp.

Under endrede ytre forhold kan ”rett til å dø” bli ”plikt til å dø”. Det argumenteres jo for legalisering i en kulturell kontekst, og ganske visst tilpasset konteksten (sml. s. 150). Konsekvensetisk tenkning, som er populær i dag, vil ikke nødvendigvis spørre etter frivillig ønske, påpeker Kleiven. Prinsipper som ligger til grunn for argumentasjonen kan utfordre idealet om et inkluderende samfunn som sier at alle har samme verdi uavhengig av egenskaper (s. 155, sml. s. 296f). Blir ikke i prinsippet frivillig ønske irrelevant i det øyeblikk dødshjelp blir oppfattet som et gode? For noen er nok Peter Singer, som Kleiven såvidt nevner, en ideologisk premissleverandør. Han vil reservere begrepet person, som har krav på et sterkere vern, for mennesker og dyr som er bevisst å eksistere og kan ha ønsker og planer for framtida.

Jan Grue skriver om fortellinger, som har sterk innvirkning på opinionen. ”Mediefortellinger er på sitt mest virkningsfulle når de spiller på lag med uuttalte verdimessige antakelser og fordommer”, hevder han (s. 163). Kampanjer for dødshjelp tilpasser seg den politiske kulturen (sml. s. 163). Jeg tror Grue treffer en hel del av den sekulariserte mentaliteten i industrisamfunnet og det liberale demokratiet. ”Friheten” og ”håpet” blir å bestemme sin egen død. Grue snakker om dødsbejaelse og sekulær religion (s. 167).

Humanetikeren Morten A. Horn finner at dødshjelp strir mot legens oppgaver. Han skriver (s. 175ff) ut fra sin erfaring som nevrolog, og han vil ha forbudet som et vern. Han kan ikke tenke seg en praktikabel legalisering. ”[T]ing som er utenkelige i dag, [vil] kunne framstå som en logisk konsekvens av samtidens verdisett”, sier Horn (s. 297). Psykiateren Sven Román sier at psykiatriske pasienter som ønsker dødshjelp, bør behandles på linje med suicidale. Tilstanden lar seg nesten alltid behandle. (S. 227f)

Nederland legaliserte dødshjelp i 2002 (s. 223). Diskusjonen startet i 1968 (s. 251). Det rullet på seg med en interesseorganisasjon, praktisering i det skjulte, straffrihet, åpenhet om praksis, kontrollkommisjon med advokat, lege og etiker(!). Å forebygge en plagsom død var et viktig motiv for mange (s. 253). Etterat en først hadde inntrykk av at antallet avlivninger hadde stabilisert seg på et visst nivå, har det eskalert etter 2005 (s. 258). Lovgivning påvirker folks innstilling (s. 244). Kriterier er tolket mer og mer liberalt (s. 236). ”I vissa områden står eutanasi för 14% av alla dödsfall” (s. 257). Et sosialliberalt parti vil ha fritt pasientdrap for alle som har ”beslutningskompetanse” (s. 236). Oppleves livet ferdiglevd, skal en kunne bli avlivet (s. 238). 

I Nederland er også såkalt palliativ sedering (noe som altså ifølge Siri Brelin svært sjelden er aktuelt) svært mye brukt. Det er blitt et bredere spekter av medisinske tilstander bak dødshjelp, og det er stadig flere med lengre antatt tid før naturlig død som mister livet på denne måten. Samtidig øker antall suicid (sml. s. 263). Det er også tendenser til å oppgi autonomiprinsippet og begrunne drap med såkalt ”barmhjertighet”. Ringen tilbake til 1968 er sluttet (s. 264). Et økende antall leger avviser imidlertid dødshjelp (s. 260 fotnote). Theo A. Boer, som var medlem av en regional kontrollkomite 2005-2014, mener at Nederlands erfaring må være til advarsel for andre land som diskuterer legalisering (s. 269f).

I Canada har det hendt at funksjonshemmede som har hatt behov for omfattende hjelp og søkt om det, er blitt tilbudt dødshjelp i stedet (s. 286).

Finland framheves positivt. Kalle Mäki skriver: ”Kravet att tillåta och legalisera eutanasi har utgått från enskilda personers erfarenheter av bristerna i vården og från den övergripande trenden att öka individens autonomi.” (S. 76) Finlands Läkarförbund sier at ”eutanasi” strir mot medisinsk etikk. ”Eutanasi” er ingen terapeutisk handling. (S. 90) Tilhengere vil overkjøre legestanden (s. 91). Henvisningsplikt (NB!) ville være i strid med reservasjonsrett (s. 92). Den politiske oppmerksomheten i Finland ble dreid over på lindrende behandling. Helsepersonell har hatt en sentral rolle i debatten. Det synes å ha vært bred faglig enighet om at løsningen ikke er ”eutanasi”, men en helhetlig omsorg ved jordelivets avslutning. (S. 11 og 84). Flertallet i Riksdagen endret seg (s. 94). Men diskusjonen fortsetter (s. 95).

En medvirkende grunn til min reservasjon mot å si ja til den forespørselen jeg nevnte til å begynne med, var nok også at vi må ta ondet ved roten. Og roten ligger i fosterdrapet. For meg melder analogien til abortdebatten seg stadig under lesningen av boka, men dette er knapt tematisert.

Etterat den falske ideen om at landet måtte ha en abortlov fikk et konkret uttrykk på 1960-tallet, varte det ikke lenge før presset på indikasjonsbestemmelser og prosedyre førte til fri abort. Folkeaksjonen mot selvbestemt abort samlet i 1974 over 610 000 underskrifter på et opprop der det heter i nynorsk versjon: ”Til fosteret sin rett til livet svarar samfunnet si plikt til å gje hjelp og støtte til gravide kvinner med vanskelege livsvilkår. Sjølvvald abort fritek samfunnet for lett frå ansvaret for å løysa dei problem som eit abortynskje i så mange tilfelle spring ut av og som samfunnet har medansvar for. Me vil difor oppmoda dei politiske styresmaktene våre om snarast å setja i verk reformer som betrar kvinna si stilling i denne situasjonen.” Analogien springer en i øynene.

Aborttilhengerne la stor vekt på om barnet var ønsket. Når disse kvinner og menn nå er blitt gamle, slår argumentet lett tilbake på dem selv. Hvilken ønskeverdi har de? Hvorfor ikke heller forsvinne? Abortkravet var først et krav om å se bort fra Guds bud, så ble det et krav om å fjerne begrensende indikasjonsbestemmelser og prosedyrer, og etterhvert ble det et krav om å overkjøre helsepersonells samvittighet. De samme mekanismene må en rekne med når det gjelder såkalt dødshjelp. Legalisering påvirker mentaliteten i folket. Morten A. Horn værer presset på legers samvittighetsfrihet. Brede lag av folket er negative til reservasjon. ”Det er mulig samfunnet lenge vil respektere legers ønske om ikke å utføre eutanasi, en veldig konkret handling der pasienten bokstavelig dør for legens hånd. Derimot er det langt mer usikkert om man vil respektere samvittighetskvaler når det gjelder å forskrive medikamenter til legeassistert selvmord – og enda mindre reservasjon mot å viderehenvise til en villig lege.” (S. 187) Horn viser til at et slikt press til å henvise gjør seg gjeldende i Canada, der dødshjelp er legalisert, og han peker på at en henvisende lege faktisk gjør seg medskyldig i handlingen.

Antologien har i det hele samlet mye kunnskap, erfaring og observasjon. I det første kapitlet i boka (s. 21-34) identifiserer redaktørene Morten A. Horn og Morten Magelssen fem ”spor” eller temakretser i dødshjelpsdebatten: 1) liv og død, 2) selvbestemmelse, 3) situasjonen for helsepersonell, 4) helsefaglige fakta, 5) debatt og erfaring i andre land. Men de etiske resonnementer tar aldri utgangspunkt i Bibelen. Det er en alvorlig svakhet. Til tross for det målbærer boka en temmelig solid kritikk av det å legalisere dødshjelp. Det er gledelig.

I bekjennelsen til det femte bud ligger det kristne svar på avlivningsspørsmålet som sådan. I dette svaret utelukkes pasientdrap som problemløsning. Budet er gitt av Gud. Det er derfor åpenbart etikk. Men det har samtidig en resonansbunn i hjertet hos mennesker som ikke har lært Gud å kjenne. Det er derfor godt håp om at de som ikke tror at budet kommer fra den levende Gud, likevel erkjenner at det taler sant om forholdet mellom oss mennesker. Vi har ikke lov til å slå hverandre i hjel. Den sunne fornufts etikk samstemmer dermed med den åpenbarte etikk. Men uten troen på Gud og uten den bibelske åpenbaring som kontekst for budet, er bekjennelsen til livsrett og menneskeverd utsatt for tvil, forhandlinger og kompromiss. Slik kan en komme til å miste de nødvendige fastpunktene og gli ut i relativisme.

Det er grunn til å tro at mange av forfatterne i boka rekner seg som kristne. Noen er teologer. Men problemstillinger og argumentasjon beveger seg på det dennesidige plan. Er ikke det forholdsvis defaitistisk?

Et kristent syn på mennesket, på sjukdom, aldring og lidelse, på livet og døden og evigheten hører faktisk heime i den samfunnsmessige diskursen. Sammen med det femte bud

Noe av det beste i boka er et vers av Grundtvigs salme ”At sige verden ret farvel”, som Søren Holm siterer i en fotnote på s. 240. Der er mer i den bønnesalmen! Sml. Landstads reviderte salmebok nr. 602 eller Sangboken nr, 851. 

Ragnar Andersen

pastor, ph.d.