Virkelig åndeligfellesskap?

Høymessen er vårt grunnleggende åndelige fellesskap. Men det har blitt annerledes å gå til gudstjeneste for mange trofaste kirkegjengere. Før kunne de gå ut fra at menighetens tre prester innesto for kirkens klassiske lære. Nå møter de like gjerne en kvinne som bærer kirkens stola, og som i lokalavisen uttaler at det ikke angår frelsen om kirkefolk lever i ekteskap eller ei. Eller en gjengift prest som skriver opprop om at homofilt samlevende har en selvfølgelig plass ved nattverdbordet og må få gjøre prestetjeneste. Men kanskje møter de den tredje søndagen en prest som preker og forretter etter kirkens overleverte lære, slik Kirken vitner om den i sin bekjennelse.

Opplest og vedtatt

At det skal være slik, har kirkeledelsen opplest og vedtatt. I saker som angår frelsen kan prester i Den norske kirke lære og praktisere stikk motsatt, uten at man innrømmer at akkurat dette bryter i stykker fellesskapet i kirken. Flere og flere av dem som vil gå til gudstjeneste i sin geografiske menighet søndag formiddag, må i praksis akseptere stikk motsatt lære under samme kirketak.

Omflakkende arameere?

En kristen er ingen åndelig satellitt. Det er grunnleggende for en kristen at hun og han er lemmer på en menighet. Og menigheten er "forsamlingen av de hellige der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett." (Augustana VII). Men når en ikke kan nøye seg med mindre enn å samles i det som er en virkelig menighet etter bekjennelsens definisjon, da er flere og flere av oss henvist til å gi oss ut på vandring: "Hvor kan jeg finne en menighet der evangeliet ennå læres samstemt og klart?" Det var vel ikke derfor troens barn skulle bekjenne: "Min far var en omflakkende araméer..."?

Tre slags spørsmål

Når temperaturen er høy i kirkedebatten, stilles tre slags spørsmål. De er av typene: Hvordan kan det vår gruppe står for, vinne mest innflytelse? Hvem har rett til å bestemme hva, og kreve at de andre innordner seg?

Og: hvordan skal vi bedømme realiteten i Den norske kirke, ut fra det som Bibelen og dermed (teologien) sier om Kristi kirke?

Ofte begynner man med å stille spørsmål som likner på det siste, og ender med svar som handler om det første: Hvis man ikke holder det klart hvilken spørsmålstype man leter etter svar på, glir tanken alt for ofte mot de kirkepolitiske spørsmål og svar. Alle tre spørsmålstyper er relevante. Men det er den siste typen, den om kirken bibelsk sett, som er den avgjørende!

Synsvinkler på fellesskapet

Fellesskapet i kirken kan betraktes fra fire synsvinkler: (1) Den organisatoriske siden (også den kirkerettslige); (2) den læremessige siden: "der evangeliet blir lært rent..."; (3) den liturgisk-sakramentale siden: "Fordi det er ett brød, er vi alle ett legeme", og (4) den "usynlig-åndelige" siden.

Alle fire synsvinklene har sin berettigelse. Men den rollen vi gir hver av dem får stor innflytelse på både tankegang og konklusjoner om enheten i kirken. Når en debattant erklærer: "Det avgjørende er at....!", da prioriteres én av synsvinklene. Viktige premisser for veivalgene i dagens kirkesituasjon velges da umerkelig.

Hvordan kan en komme utenom å ta utgangspunkt i den læremessige og dernest i den liturgisk-sakramentale siden? Disse skal bestemme veivalgene på det praktisk-kirkelige og organisatoriske planet, ikke omvendt! Det er sant at kirken har en usynlig, åndelig side. Men den skal ikke fungere som en unnskyldning for at pragmatikken får siste ord i det praktiske kirkelivet.

(Flere momenter har stor innflytelse når vi arbeider med spørsmål om virkelig åndelig fellesskap i kirken, men det er ikke plass til å ta opp alle her. Se derfor foredraget "Virkelig åndelig fellesskap?" på FBBs nettsted.)

Enheten brutt

Når vi gjennomtenker kirkens situasjon langs linjene ovenfor, synes konklusjonen umulig å komme utenom. Så tragisk den enn er, må vi innse at enheten i Den norske kirke er brutt, både læremessig og liturgisk. Og er enheten brutt, innsnevres tilfanget av sakssvarende handlinger for alle som vil ta vare på De hellige skriftene og bekjennelsen i kirkens liv.

Den innerste rommet

Etter klassisk luthersk forståelse er nattverdfellesskapet det innerste rommet i det åndelige fellesskapet i kirken. Det vi gjør der, er det vi egentlig står for, når det gjelder kirkens virkelige, åndelige enhet, enheten som Kristi legeme på jord. Når vi sier at læreenheten er brutt, eller at enheten i kristent liv er brutt, kan vi ikke fortsette i nattverdfellesskap, verken som kirkegjengere eller prester, uten å motsi oss selv så det smeller i veggene. Da legger vi til rette for å avskrive uttalelser og enkelthandlinger som uttrykk for frustrasjon og uenighet, som behov for å markere vår spesielle tradisjon og gruppe. Erklæringene og markeringene blir altså koblet til våre personlige eller sosiale forhold, og ikke til avgjørende realiteter i kirkens liv.

Handle konsekvent

Så lenge ordene vi kommer med, ikke svarer til noe vi gjør, og gjør konsekvent, hindres ikke en slik tolererende omtolkning. Den tolererende omtolkingen fungerer undertrykkende, sammen med andre maktgrep. Det eneste veien ut, er å handle konsekvent og vedholdende, i samsvar med de realitetene en teologisk gjennomtenkning avdekker. Det må vi hjelpe hverandre til, og det må vi stå sammen om - nå.