Visions of Christian Unity. Geneva

Olav Fykse Tveit, Visions of Christian Unity. Geneva: The World Council of Churches, 2022. 94 sider.

Olav Fykse Tveit var fra 2010 til 2020 generalsekretær i Kirkenes Verdensråd og skrev i denne tiden naturlig nok adskillige taler, innlegg og foredrag. Tretten av disse er satt sammen i denne lille boken, som altså er en samling av tanker og refleksjoner fra Den norske kirkes nåværende preses gjennom tiden som økumenisk leder.

Boken er delt i tre. I første del redegjør forfatteren for den han oppfatter som det økumeniske kirkefellesskapets identitet og forpliktelse. Kirkene deler et håp for skaperverket som er gitt i og med Jesu kors og oppstandelse. Dette har både en kritisk og en konstruktiv side: Det inviterer til selvkritikk og til å dele håpet med andre. Et nøkkelord for forfatteren når han skal utfolde hvordan kirkene i fellesskap gjør dette, er begrepet «mutual accountability», som kanskje kan gjengis med «gjensidig ansvarlighet». De skal altså lære av hverandre og gjensidig gjøre rede for hvordan de oppfatter det håp som forener dem. Fordi Gud alltid er større enn våre tradisjoner, kan vi alltid lære av hverandre. Målsettingen er å formidle Kristi kjærlighet på en slik måte at verden beveges til forsoning og enhet, en formulering som også var tema for KVs generalforsamling i 2021.

Del to redegjør for de utfordringene kirkene i dag står overfor når det gjelder å formidle kjærlighetens enhetsbudskap. Dette er en redegjørelse for problemstillinger som står høyt på den politiske agenda: Klimaforandring, fattigdom, menneskerettigheter, kjønnsrettferdighet, vold mot barn, og utfordringer når det gjelder migranter, flyktninger og rasisme. Det er også med et kapittel om hvordan møtet mellom religionene kan bidra til menneskelig fellesskap.

Del tre handler om kjærlighetens vei og består av to prekener, én om å være jordens salt med tekst fra Matteus 5,13-16, og én som tar utgangspunkt i Jesu spørsmål til Peter i Johannes 21,15-18: Elsker du meg? Den første handler om å fortelle sannheten med kjærlighet, og bruker Martin Luther King jr. som eksempel. Den andre holder Jesu reservasjonsløse kjærlighet fram som eksempel. Den som svarer bekreftende på Jesu spørsmål etter denne kjærligheten, får umiddelbart en oppgave: Fø mine lam!

Boken består altså av tekster blitt til ved bestemte anledninger, og slike tekster kommer ikke alltid så godt fra forsøket på å gjøre dem om til en bok. Det er ikke sikkert at utbyttet da står i forhold til det leseren investerer i å faktisk lese boken. Dette gjelder etter min oppfatning denne boken; det er egentlig ikke så mye å hente her. Den holder seg på et overordnet nivå og går aldri i dybden når det gjelder den selvkritiske refleksjon forfatteren selv inviterer til. Derfor må en som leser holde sin egen kritiske sans i tømme og ikke lese boken som om den faktisk prøver å lære sine lesere noe.

Det er likevel en tydelig tendens i boken til å forstå kirken og den økumeniske bevegelse primært ut fra den målsetting at den skal virke til fred og forsoning i verden. Det er utvilsomt viktig nok, men er det kirkens primære målsetting? At det kristne fellesskapet, fordi det er stilt inn under forpliktelsen til å adlyde Gud mer enn mennesker, i gitte situasjoner også kan og må være konfliktgenererende, er et perspektiv som kommer lite fram i denne boken. Den beveger seg også svært raskt fra å snakke om Guds kjærlighet til oss uttrykt gjennom Jesu frelsesgjerning til å snakke om vår forpliktelse overfor andre. Denne sammenhengen er utvilsomt viktig og har en tydelig bibelsk forankring. Men kunne vi ikke få hvile en liten stund i Guds evige og ubetingede kjærlighet før vi sendes ut i striden igjen?

Opplistinger av de gode formål kristne bør engasjere seg i, får lett et preg av åpen og uavsluttbar moralisme, samtidig som de mangler den nødvendige jordledning i form av politisk realisme, og Fykse Tveit glir nokså motstandsløst inn i den tradisjonen. Det er ingen grunn til å være uenig i det han sier; både klimaforandring, fattigdom, vold mot kvinner og barn, rasisme og migrasjon er viktig utfordringer. Men det problem regjeringer må ta stilling til når en uhåndterlig mengde migranter står på grensen, løses ikke med moralistiske oppfordringer. Politikk handler om kompromisser, og da hjelper det ikke alltid så mye med kirkeledere som kommer med oppfordringer fra sin høye moralske hest. Samtidig har nok forfatteren rett i at på flere av de områdene han tar for seg, er holdningsendringer viktige, og på det feltet kan kirker og trostradisjoner utgjøre en forskjell.

Boken overser ikke nødvendigheten av å dele budskapet med andre, og religiøs forfølgelse er også med på problemlisten. Men begge deler har en tendens til å forsvinne blant alle de gode politiske formål. Boken formidler ikke at det er forpliktelsen til å forkynne evangeliet for alle folkeslag som er kirkens overordnede forpliktelse, og den drøfter ikke hvordan vi bør forholde oss når kristne utsettes for forfølgelse fordi de gjør akkurat det. Han går heller ikke i dybden når det gjelder det problem at kirker som står sammen om å forstå Guds åpenbaring som sann, er uenige om hva dette betyr. På alle disse punktene kunne den ledende representant for den økumeniske bevegelse etter min oppfatning godt ha talt tydeligere.

9.11.2022

Knut Alfsvåg