Vitnesbyrd fra kirkefedrene

Augustin: Tro håp og kjærlighet. En håndbok i kristendom.

Innledning ved Dagfinn Stærk

Efrem forlag 2024

Boken inngår i serien Vitnesbyrd fra kirkefedrene, som redigeres av Dagfinn Stærk, mangeårig pastor i Frikirken. Han har skrevet flere artikler og bøker om kirkens røtter i oldkirken, og ervervet seg mye kunnskap om dette viktige temaet.

Før Augustins tekst har Stærk en nyttig innledning, med en kort beskrivelse av Augustins liv og gjerning. Vi får lese om hans fortid som manikeer og omvendelsen til kristendommen år 386. Den omtales som «en av historiens mest kjente omvendelser». Vi leser også om Augustins kontakt med biskop Ambrosius i Milano, og at han året etter sin omvendelse ble døpt av Ambrosius.

Kort tid etter sin dåp vender Augustin hjem til Nord-Afrika, og år 396 blir han valgt til biskop av Hippo. Dette embete innehar han frem til sin død år 430.

Vi får også en grei gjennomgang av de vranglærene som Augustin kjempet imot. Det dreier seg blant annet om manikeerne, arianerne og pelagianerne. Gjennom kampen mot vranglærene fikk han meislet ut sin egen teologi. Den fikk stor betydning for kirkens forståelse av hvem Jesus er, synet på menneskets tilstand som synder og synet på frelsen i Kristus alene. Alt dette er nyttig å ha som bakgrunn for å forstå teksten og Augustins anliggende i Tro, håp og kjærlighet.

Det slår en at intet er nytt under solen. Mye av den samme vranglæren som var på Augustins tid har gjentatt seg opp gjennom kirkens historie. Vi ser den også i dag, bare i nye varianter.

I innledningens sluttdel settes Augustin inn i et enda videre perspektiv. Som den siste av oldkirkens kirkefedre, og den første av middelalderens fedre, står han på springbrettet mellom oldkirken og middelalderen. Senere i kirkehistorien ble han omfavnet av både Luther og Calvin. Luther, som opprinnelig var augustinermunk, omtalte ham som den fremste kirkelæreren etter apostlenes tid. Han så også tydelige likheter mellom Augustins og sin egen forståelse av læren om Guds rettferdighet.

Endelig poengteres det at Augustin har vært viktig for den økumeniske forståelse. Han har vært like populær blant katolikker, protestanter og reformerte, pluss at han har skapt en bro mellom vestlig og østlig kristendom.

Tro, håp og kjærlighet ble antagelig skrevet ca. år 420. Den er tilegnet en viss Laurentius. Han kan ha vært en som har henvendt seg til Augustin for å få råd og veiledning i åndelige spørsmål. Det var mange som gjorde det, og gjennom småskrifter og brev ga Augustin sine svar.

Skriftet er ikke av Augustins mest kjente. Slik sett kommer det i skyggen av Confessiones og De civitate Dei.

Det er heller ikke av hans mest omfangsrike, men på få sider får han frem mange dype åndelige sannheter.

Det påpekes at boken er det skriftet hvor Augustin kommer nærmest å skrive en dogmatikk. Mest plass bruker han til å utlegge troen, og hovedsakelig bruker han leddene i trosbekjennelsen.

Når en leser Augustins tekst, merker en fort en sjelesørgerisk grunntone. Han har omsorg for denne Laurentius, og for alle som kommer til å lese boken.

Det er tydelig at han veileder ut fra Skriften. Det er mange bibelhenvisninger, så ingen skal være i tvil om at Skriften er Guds ord, og uttrykker Guds vilje. Den danner også grunnlag for lære og liv.

Som nevnt handler boken mest om tro. Men det er en tro som griper inn i livet, og som former etikken vår. Troen må leves ut i hverdagen, ved at vi elsker våre fiender og gir almisser. Ordet «almisse» dukker gjentatte ganger opp i teksten, men han kan bruke det på en for oss litt uvant måte. Å tilgi sin neste og elske sine fiender kan for eksempel være en type almisse.

Både troen og håpet springer ut av kjærligheten. Fremfor alt Guds kjærlighet til mennesket, slik han viste det gjennom sin Sønn. Mennesket svarer på den kjærligheten ved å elske Gud og sine medmennesker.

Kjærlighet handler også om kjærlighet til seg selv. Ikke en selvsentrert kjærlighet, men det å være nådig mot seg selv. Det er noe som behager Gud! Dette er en gave Guds selv gir oss. Det er han som får oss til å erkjenne at vi i oss selv er fortapt. Likeså får han oss til å erkjenne at hans dom er rettferdig. Det igjen skaper et behov for å søke inn i hans nåde. Bare slik kan vi bli nådig mot oss selv. (Kap. 76).

Det handler altså ikke om selvdigging eller å befri seg selv fra skyld, slik vi ofte kan møte det gjennom vår tids utvannede kjærlighetsbegrep.

Det er også først når vi erkjenner egen fortapthet, og elsker Gud for hans nåde, at vi kan begynne å leve gudfryktig.

Videre tas det et oppgjør mot selvhat, det å hate sin egen sjel. Det er ikke det kampen mot synden handler om. «Den som hater sin egen sjel, er ikke barmhjertig mot den, men grusom,» sier han (Kap. 77). Det må vel sies å være et viktig sjelesørgerisk anliggende!

Når Augustin taler om nåden, merker vi en tydelig brodd mot Pelagius. Vi kan ikke gjenopprette synden ved hjelp av vår egen frie vilje, eller ved å anstrenge oss. Vi er helt avhengig av nåden i Kristus.

Mot Pelagius hevder han også arvesynden, at vi alle er besmittet gjennom Adams synd. Det er ikke som Pelagius mente, at Adams synd bare fikk konsekvenser for ham selv.

Dåpen er en motgift mot arvesynden, slik at det vi har med oss fra fødselen av blir fjernet (Kap. 64). Dette må trolig forstås slik at det er skylden som borttas. Selve fordervet står ved lag så lenge mennesket lever, men det tilregnes ikke lenger. Det var nok også slik Luther forsto Augustin på dette punkt.

I dåpen dør vi fra synden, slik Kristus døde på korset. Og slik Kristus sto opp fra de døde, blir vi gjort levende i dåpen. Her merker vi innflytelsen fra Paulus.

Augustin våger også å ta opp vanskelige temaer, som for eksempel det ondes problem. Hvorfor har Gud tillatt det onde? Det korte svaret er at Gud tillater det onde bare fordi han kan få noe godt ut av det onde. Vi skal ikke tvile på Guds godhet selv om det onde skjer. For han tillater det ikke uten en rettferdig dom (kap. 96).

Noen ganger gjennomfører Gud sin vilje ved hjelp av menneskers onde planer. Kroneksempelet på det er Jesu død på korset. Og det kom jo noe godt ut av det! (kap.101).

Boken er En håndbok i kristendom, som undertittelen sier. Noe kan være uvant for en med luthersk bakgrunn, for eksempel når et av kapitlene handler om hvordan man kan hjelpe avdøde sjeler (kap110). Det skal likevel ikke skygge for at det gis mye god veiledning til tro og tjeneste. Her er mye å hente for mennesker også i vår tid.

Det er grunn til å takke Efrem forlag for utgivelsen. Boken fortjener mange lesere.

En stor takk også til Dagfinn Stærk og hans medarbeidere som løfter frem viktige stemmer og vitnesbyrd fra kirkefedrene!

Svein Olav Nicolaisen