Vitnesbyrd om en konvertering

07.06.2024
Bård Haug
Bokomtale Konverteringsterapi Homofilt samliv Homofili Samboerskap Bibellesning Bibeltroskap Bibelbruk Bibelsyn Kirken Filosofi Psykologi Gudsforhold Omvendelse

Bokanmeldelse

Karen Graaten:

På jakt etter identitet: Min vei ut av kaoset

Ventura Forlag AS, 2024

Mykbind m/klaffer, 131 sider

Karen Graatens bok er et vitnesbyrd om en konvertering fra homofil til heterofil identitet, og i så måte et dristig bokprosjekt i det rådende åndsklimaet i Norge. Siden Graaten, etter det boka skildrer, ikke ble utsatt for konverteringsterapi fra eksterne aktører, men kun ble påvirket av Bibelen og hennes egen samvittighet til å legge til side sin homofile identitet, vil det trolig bli vanskelig å straffe noen for det som her er berettet.

Boka er på sitt sterkeste, klareste og mest intense når den omtaler jakten etter identitet, som alle mennesker på en eller annen måte erfarer. Hva er min identitet? Hvem er jeg, - egentlig? Vår tids dominerende tankegang, som finner sitt mest eksplisitte uttrykk i pride-ideologien, sier at identiteten helt og holdent bestemmes av mine følelser. Da er det ikke underlig om identitetsspørsmålet blir akutt, for våre følelser endrer seg hele tida, både i et kort og et langt tidsperspektiv.

Graaten skriver innsiktsfullt og aktuelt om hvordan et liv i servil lydighet under følelsene blir et slaveliv som er ganske uutholdelig. Hun viser en vei ut av slaveriet under følelsene ved å la seg opplyse av Guds ord i Bibelen og leve i et åpent gudsforhold, der Gud ved sine ord får definere skaperverket og skape det han nevner. Her er innsikt og erfaring fra nyere filosofi og psykologi koblet sammen med gamle sannheter fra Bibelen.

Boka gir oss Graatens livshistorie i grove trekk, fra hun vokste opp i et lite samfunn på Sjusjøen med mor og far og søsken, til hun i dag som 70-åring ser tilbake på et rikt liv og mange år under en god himmelsk fars ledelse. Hun var ei «guttejente» like fra barndommen av og lekte mer med sin bror enn sine to søstre. Foreldrene drev et overnattingssted på Sjusjøen, og familielivet var preget av store sesongmessige svingninger. Graaten beskriver hvordan hun tidlig i ungdomsåra kom i sterk opposisjon til sin mor og havnet i et festmiljø med mye tobakk, alkohol og narkotika. Heimen var sekulær og lite opptatt av kristen tro.

Karen Graatens vei til moden kristen tro var lang og til dels kronglete, fram til hun i denne boka står fram som en trygg kristen med et langvarig og rikt gudsforhold. Hun kom først i kontakt med kristen tro og forkynnelse gjennom «Ung Visjon» i Molde og ble en bekjennende kristen. Etter ei tid ble hun student i Oslo, der hun sluttet seg til Åpen Kirkegruppe og fikk seg kvinnelig samboer. I dette miljøet ble det argumentert med at de som hadde homofile følelser var skapt slik, og at det var rett å leve disse følelsene ut. Graaten beskriver at hennes tro og gudsforhold i denne tida endret karakter fra det inderlige og fortrolige til en mer distansert gudsrelasjon.

Hun leste likevel i perioder mye i Bibelen og ble etter hvert urolig over ting hun så og hørte i Åpen Kirkegruppe og over samboerskapet med kjæresten. Blant annet gjennom deltakelse på diverse retreat ble hun overbevist om at den bibelske standarden for seksuelt samliv var at det kun hørte heime i et ekteskap mellom én mann og éi kvinne. Hun skilte derfor lag med kjæresten, tok noen år på bibelskole og ble aktiv i den kristne retreatbevegelsen, også på arrangørsida. I denne perioden lot hun seg også døpe på ny.

Boka er et interessant personlig vitnesbyrd fra en person som har foretatt ei betydelig reise innenfor det skeive miljøet i Norge. Forfatteren vitner frimodig om gleden og tryggheten hun har opplevd ved å lese i Bibelen og la seg påvirke av den. Hun hører i dag til i en frikirkelig sammenheng i Norge, uten at det går veldig klart fram av boka. Jeg er ikke på linje med henne i alle spørsmål, men jeg fant boka inspirerende og interessant å lese. Det var også rørende å lese om hvordan hun mot slutten av moras liv fant tilbake til den fortrolige og gode kontakten med sin mor.

Av Bård Hauge

(Tidligere publisert i Dagen)