Walk the Talk

Vi er blitt utfordret til å skrive om aktuelle saker ut fra personlig ståsted og inn i kirkevirkeligheten. Da Per Egil Hegge i språkspalten sin i Aftenposten for kort tid siden beskrev «tiende» som en historisk og avleggs norsk skatt, skjønte vi hva vårt første tema skulle være ? givertjeneste.

«Tiende» ? å gi 10% av sin inntekt til Guds Rike ? er en fantastisk ordning, og mer aktuell enn noen gang. Hva er så fantastisk med den?

Tienden gjør det, enkelt fortalt, mulig for ti kristne familier/lønninger overalt på jord å lønne en hyrde eller annen lokal arbeider i Guds Rike full tid. Ti familier! Her er det ingen forskjell om vi snakker om lav- eller høykostland. I Mali og Madagaskar, Japan eller Norge ? er ti lokale tiender tilstrekkelig for én lønn.

Tienden er en beskjeden, moderat, flat «skatt». Vi vet ikke om noe land i vår del av verden som aksepterer så beskjeden beskatning! Dette betyr også at ingen lønninger eller livssituasjoner gir noen god grunn for å fravike dette frivillige prinsippet.

For det er frivillighet vi snakker om. Men selv om medisiner og hjelpemidler er frivillige, er de ikke mindre viktige av den grunn. Vi kan ikke tenke oss en viktigere og bedre kontinuerlig vaksinasjon mot pengekjærhet enn tienden. Dog ? som enhver annen vaksinasjon kan den gjøre vondt, og lar oss merke at vi tuktes.

Tiende passer også for barn. Å gi ti prosent av en liten ukelønn er naturlig og lett når du blir vant med det. Da kan du også lære deg å motstå djevelens «jada, men senere!». For det er forunderlig hvordan det i hver eneste fase av livet ikke passer å gi: Jeg så liten og har ikke skikkelig lønn; jeg er ungdom og har altfor lite å rutte med som det er; jeg er student og lever på lån; jeg er i etableringsfasen og har studie- og boliglån; jeg er etablert, men betaler 50% marginalskatt og staten støtter så mye fint, så tienden blir i meste laget; jeg er bestemor/-far og barna og barnebarna trenger min økonomiske støtte; jeg er pensjonist og har ikke mer enn jeg må ?

Tror vi at tienden passer i alle livsfaser? Ja, i en eller annen form ? og etter samvittighetens avtale med Gud. Logisk sett skulle det være rart om de 90% vi har ikke er nok, og at de siste 10% er så viktige. Åndelig kan vi trekke dette lengre. Bibelen har mange vitnesbyrd om velsignelsen som følger med å gi.

Vi har derfor en frimodig oppfordring til Guds folk: Gi tienden, og lær barna å gjøre det samme. Dette er walk the talk ? å la handling følge overbevisning.

Hvor du bør gi, og hvor du ikke bør gi, og hvorfor dette også er viktig inn i kirkevirkeligheten og bekjennelseskampen kommer vi tilbake til neste gang.

Katrine og Nils Andreas Masvie er medlemmer av Messiaskirken, Den lutherske kirke i Norge. De er foreldre til tre barn og bosatt i Oslo der Katrine jobber i Lunde Forlag og Nils Andreas i Det norske Veritas.