Westminster-erklæringen

FBB-BAKGRUNNSSTOFF:

Fra Konferansen av Britiske og Nordiske Kirker

London 9. - 10. mai 1994.

WESTMINSTER-ERKLÆRINGEN

De anglikanske kirkene på de britiske øyer og de lutherske kirkene i de nordiske og baltiske land har mye felles.

De er, med få unntak, nasjonale kirker. Reformasjonen videreførte det sentrale i den bibelske, apostoliske og allmen-kirkelige arv i våre kirker. De har delt sine lands og folks historie. Flere av dem er statskirker. De har fulgt hverandre også når det gjelder forandringer i teologisk tenkning.

Dette innebærer at disse kirkene også i vår tid er blitt konfrontert med de samme problemene. Moderne teologiske synsmåter og politisk tankegang har påtvunget seg kirkene. Lenge har de nord-europeiske land i det store og hele vært sekulariserte; og kirkene som i generasjoner har dominert det sosiale og kulturelle liv i deres respektive land, er blitt marginaliserte.

I mange avgjørende spørsmål har kirkene, istedenfor å holde seg til den apostoliske lære, prøvd å bevare sin innflytelse gjennom en tilpasning til den moderne tid og dens verdier.

Likevel er det i disse kirkene også en klar og uttalt opposisjon mot den liberale teologi som for tiden dominerer kirkenes offisielle lære og liv. Den sak som har fokusert konflikten sterkest, har som oftest vært motstanden mot ordinasjon av kvinner til prestetjeneste. Dette er blitt kritisert og avvist som i strid med Skriften og brudd med den apostoliske og allmen-kirkelige overlevering. Som en konsekvens er et stort antall lekfolk og prester med vitende og vilje blitt marginalisert av sine egne kirker.

Hele denne utviklingen har ført opposisjonen til å organisere seg på en måte som det liberale maktapparatet ikke hadde ventet. Blant andre organisasjoner finner Forward in Faith i England, Samråd på Kirkens Grunn i Norge, Svenska Kyrkans Fria Synod i Sverige og Paulussynoden i Finland nå sammen.

Som representanter for disse organisasjonene har vi vært samlet i London 9. - 10. mai 1994 for å gjennomtenke vår felles situasjon og finne veier for å bevare den apostoliske og allmen-kirkelige overlevering i våre kirker.

Sammen stadfester vi vårt kall til å arbeide for kristen enhet og særlig vårt ønske om enhet i sannhet og kjærlighet med de historiske kirker i øst og vest.

Vi ser det paradoksale i at en ny økumenisk dialog har økt de indre motsetningene i våre egne kirker, samtidig som disse på det internasjonale plan viser en økumenisk åpenhet og generøsitet som de helt mangler på hjemmebane.

I de anglo/nordisk/baltiske fellesskap som nå forsøker å etablere et gjensidig anerkjent embete, spiller biskopene en nøkkelrolle, men samtidig har de spilt en nøkkelrolle i nedbrytingen av det indre fellesskap i deres egne kirker.

I våre kirker har biskopene opphørt å være enhetens tegn. Hverken enkeltvis eller som kollegium har de opprettholdt troskapen mot den apostoliske tradisjon og lære slik de forpliktet seg til å gjøre da de ble vigslet. Deres ordinasjon av kvinner til prester, og i Norge også vigslingen av en kvinne til bispekollegiet, har resultert i at de som er imot disse nyordningene, er blitt som "får uten hyrde".

Som Guds folk trenger kirken hyrder som kan lede og gi føde. Vi trenger biskoper som vi kan ha tillit til, og vårt krav er at slike hyrder gis oss. Elles har vi intet annet alternativ enn å finne oss egne ledere og danne strukturer hvor de kan fullbyrde den tjeneste som våre nåværende bispekollegier ikke lenger ivaretar.

Våre kirker trenger å fornye forståelsen av tjenesten etter Skriftens og tradisjonens linjer. Dette vil måtte omfatte et diakonat i samsvar med tradisjonen fra den eldste kirke og hele fylden av tjenester og Åndens gaver som hører Guds folk til.

I den nåværende situasjon der all interesse er blitt konsentrert om spørsmålet om ordinasjon av kvinner til prestetjenesten, er Kirken blitt berøvet muligheten for å fornye sin forståelse av embetet.

Selv om fellesskapet i våre kirker er splittet, ønsker vi å leve i størst mulig samfunn med de kirkene der vi er døpt og ført til tro. Men vi kan bare være i kommunion i den grad dette lar seg forene med troskap mot Skriften og den apostoliske lære, overleveringen fra den eldste kirke og reformasjonen og de pågående bestrebelser for enhet i Kristi kirke. Dette er også det nødvendige utgangspunkt for det oppdrag Herren har pålagt oss til å forkynne evangeliet og bygge levende menigheter.

Erklæring om evangelisering.

1. "Mange ganger og på mange måter har Gud i fordums tid talt til fedrene gjennom profetene." Enestående og fullkomment har han gjort det i Jesus Kristus, sin Sønn, vår Herre og Gud. Dette er den tro som engang ble overgitt de hellige. Dette er Kirkens tro. Dette er vår tro.

2. Vi fastholder at vår Herre Jesus Kristus er den eneste Frelser, og at ingen kan bli frelst uten ved ham som døde for oss og stod opp igjen, og vi bekjenner at Skriften er Guds ord.

3. Selv om vi erkjenner viktigheten av å kjenne kulturer og trosoppfatninger som er forskjellinge fra vår egen, kan vi på ingen måte godta at alle veier er likeverdige og at enhver tro rett fører til Gud.

4. Vårt kall er hverken å bli likedannet med verden eller å bekrefte dens tenkesett, men vi er kalt til å bli forvandlet ved at våre sinn fornyes. Dette nådens evangelium er det samme for alle, menn og kvinner, og i alle samfunnslag. I Kristus er det hverken jøde eller greker, ei heller trell eller fri, der er hverken mann eller kvinne; for vi er alle ett i Kristus Jesus.

5. Lydighet mot Kristus må nødvendigvis fra tid til annen føre til åpen konflikt med verden; vi er likevel kallet til å elske og tjene verden etter vår Skapers forbilde, han som elsket verden så høyt at han gav sin enbårne Sønn for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt men ha evig liv.

6. Idet vi fastholder læren om Den hellige treenighet, holder vi vår felles menneskelighet i ære og forkaster alle framstøt som vil ødelegge eller undergrave Guds bilde iblant oss. Særlig avviser vi provosert abort som helt uforenlig med denne tro.

7. Som den nye pakts fellesskap, er Kirken Guds nye skapelse ved vann og Ånd. Ettersom denne Kirken er Kristi legeme på jorden, tror vi at ingen menneskelig makt har myndighet til å ødelegge eller tilpasse hennes orden uten ved Guds påbud og i samsvar med den apostoliske tro som er åpenbart i Skriften.

8. Vår tids motepregede dyrkelse av subjektiv selv-realisering, er fullstendig uegnet som veiviser til Guds vilje.

9. Som Kristi Kirke, satt til å forvalte Ord og sakrament, er det vår oppgave i Åndens kraft, å vinne verden for Kristus og hans Kirke samtidig som vi hjelper menneskene som er skapt i hans bilde, til å nå den fullkommenhet som han krever. Vi skal være verdens lys, byen på fjellet.

10. I et splittet og splittende samfunn tror vi at sannheten ikke er et spørsmål om selv-realisering, men om å bli frelst av Ham som er veien, sannheten og livet. Kirken lever som et tegn på denne frelsende nåde som er midt imellom oss. I dette håpet overgir vi oss selv til bønn for Kirken og for verden.

Protokoll om samarbeid.

1. Hvert land vil søke å skape en fri synode etter stort sett de samme linjer, i det de tar hensyn til nasjonale og kirkelige forskjeller.

2. Hver nasjonal enhet vil nominere 2 delegater til en koordinerende komite som skal møtes regelmessig.

3. Den koordinerende komiteen skal diskutere opprettelsen av en felles læremessig basis, relatert til Porvoo-erklæringen.

4. Hver nasjonal enhet vil forplikte seg til gjensidig støtte i fornyelsen av bispeembetet; prinsipielt og der det er nødvendig vil de tilstrebe vigsling av nye biskoper til avtalt og passende tid.

5. Den koordinerende komiteen vil arbeide for å skape en internasjonal synode, og enes om forskrifter og prosedyrer.

John Broadhurst, Forward in Faith

Maud Lundin, Svenska Kyrkans Fria Synod

Ottar S. Myrseth, Samråd på Kirkens Grunn

Halvar Sandell, Paulussynoden

Disse tiltrådte også erklæringen:

Børre Knudsen, Strandebarm prosti

Jonathan Naumann, Missouri-synoden, London

Michael Harper, London

Arne Rudvin, biskop, Karachi