Without Flesh: Why the Church is dying even though Jesus is still alive

Kirker og menigheter over hele USA (og verden) søker etter “the magic bullet”, hemmeligheten bak det å appellere til mennesker, skape menighetsvekst og bli relevante i sin egen kultur. De leter etter det rette programmet, strever med å skape det rette miljøet, og hvordan man skal benytte riktige lokkemidler for å få mennesker tilbake til benkeradene. I og med all denne søkingen går de glipp av det som allerede ligger rett foran dem: Ord og Sakrament.

“Without Flesh: Why the Church is dying even though Jesus is still alive”
Jonathan Fisk
Concordia Publishing House
158 sider (Kindle)

Jonathan Fisk (JF) er pastor i den lutherske Missourisynoden (LCMS) og har tidligere utgitt bøker på CPH (Broken, 2012 og Echo, 2018). «Broken» er tidligere anbefalt av Foross.no. Pastor Fisk har også en mengde kreativ og luthersk fundamentert undervisning på Youtube og en nyere kanal. JF er en svært fargerik person og kan karakteriseres som en ordsmed med evne til å utmale teologi på en måte som lesere og lyttere forstår.

Hans siste bok «Without Flesh» er i korthet et forsvar av luthersk nattverdlære. Denne boken gir oppmuntring og tillit ved å vise ører og lepper til «Ordet kommet i kjød». I introduksjonen går JF i rette med den moderne tankegangen som preger kristenheten, «forandring eller død», en tanke som nærmest er moderne kristenhets egen trosbekjennelse. I løpet av kort tid har to tusen år med overbevisning om at historisk kristendom er menneskets håp, blitt erstattet av tanken om at dersom ikke kristne tilpasser seg utviklingen, dømmes vi nedenom og hjem.

Den vinden som nå blåser, innebærer at vi tror vi er så ulike fra generasjonene før oss. Selverklærte etterfølgere av Jesus tror at de kan omvende mennesker til Hans Ånd ved å skjule Jesus, og ved å minimere både Hans ord og Hans offentlige gjerninger. Men Jesus gav oss ikke et produkt vi skal markedsføre, Han gav oss Sannheten som vi skal tro. Fisk peker på mye av det som den vanlige kirkegjenger møter i dagens kirke og avslutter introduksjonen med dette: «Det som trengs er godt gammeldags pågangsmot om at uansett hva vi ser, så kan ikke kristenheten dø. For Kristus kan ikke dø. For Jesus er ikke død. Fatt mot. Vær kløktig. Ta et glass besluttsomhet sammen med meg. Stopp og lytt. Stopp og husk. Tålmodighet, lille gresshoppe. Iver uten pågangsmot er ild uten lys.»

Kapitlene i boken viser ulike problemstillinger og innvendinger knyttet til luthersk nattverdlære og innledes med sitater fra blant annet Hermann Sasse. Sasses åpne brev mot Nazismen (1934) er en av kildene til inspirasjon for Fisk. JF stiller spørsmålene: Hvor kan Jesus være? Hvor har Jesus vært? Hva mer kan Jesus gjøre? Hva mer kan Jesus ha sagt? Hva sa Jesus egentlig? Før Fisk går videre ved å legge ut nattverdlæren slik vi finner den i evangeliet etter Johannes og i Paulus’ brev.

Mange innvender mot luthersk nattverdlære at Jesu ord «Dette er mitt legeme» må forstås symbolsk, siden Jesus i evangeliet etter Johannes også sier «Jeg er døren». Jesus er vitterlig ikke en dør. JF anerkjenner at dette er en vanskelig og trettende diskusjon. Ingen tror at Jesus var en plante eller et objekt av tre. Det er bare dumt. Men problemet vedvarer dersom vi ikke stopper opp og ser etter konsistensen i resten av Jesu «Jeg er» uttalelser. Jesus sier ikke «Jeg er en tredør», men Han sier «Jeg er døren». Det er en astronomisk forskjell mellom disse to uttalelsene. En tredør benyttes gjerne i et hus, mens en dør kan også være mange andre ting, som for eksempel et hull i bakken, en åpning til nye tankebaner, eller en ormehullignende portal til en annen dimensjon (Fisk benytter Sci-fi og Fantasy sjangerens ord og uttrykk som krydder i språket. Det kan virke nerdete og vrient for de uinnvidde, men byr på spennende lesing for de som kjenner bildene.)

JF tar leseren med inn i gresk grammatikk og tilbyr lek og lærd en oppfriskning (og/eller ny lærdom) for å vise det dype i Jesu «Ego Eimi» uttalelser. Jeg er oppstandelsen og livet (Joh. 11, 25) kan ikke i noen sammenheng bare være en åndelig betydning uten å fornekte Jesu oppstandelse fra de døde.

JF er ikke av den oppfatning at de som av en eller annen grunn ikke tror på realpresensen i nattverden, ikke er sanne kristne. Men han fremholder at protestantismens forfall og ustoppelige jag etter fornyelse skyldes at de har Ordet uten legemet, de er kristne i kirker, som per definisjon ikke tror at Jesus er [legemlig] iblant dem.

«En levende kristen kan leve et liv uten rett nattverdlære, men en levende kristen kirke kan ikke.»

«Dette er» er i sum fremmed. Ukjent. Så ufornuftig at det eneste fornuftsargumentet som noensinne har blitt reist imot er: «det kan ikke være sant fordi det kan ikke være sant». «Dette er» er den verbale Gudsåpenbaring». «Gjør dette» «Dette er» er (κοινωνία) samfunn. Bøy kne, rekk ut din hånd og si, Amen.»

Jeg ønsker å anbefale denne boken til tross for at man kan falle av lasset på grunn av JF sitt fargerike språk. Han benytter ord og uttrykk fra Star Wars og kaster leseren inn i et western-narrativ (Churchtown) for å danne et bilde av den kristne kirke. Men dersom man kommer inn i sjargongen, kan man glede seg over en velskrevet bok om Herrens måltid. I tilleggene henter JF inn stoff fra kirkehistorien vedrørende emnet. Her får vi også et utdrag fra blant annet Calvins skepsis og et følgende svar av Herman Sasse. Til nytte og glede for nye og gamle lesere av teologi.