Yrkesforbud for Carissimi-prester?

Dette brakte fortvilelse i menigheten, som har vært uten prest i 2 år og endelig hadde fått en søker som de ønsket seg. 13.06. melder Dagen at biskopen har grepet inn og engasjert Bruun i et års vikariat, i den stillingen bispedømmerådet ikke ville tilsette ham i. Menigheten i Nordreisa og slitne naboprester kan puste lettet ut, i alle fall i et år. Men denne saken reiser spørsmålet om det går mot yrkesforbud for prester som står for handlingsspråket i Carissimi, og lar læresplittelsen få konsekvenser for gudstjenestefellesskapet. Tilsettingssaken avslører også en svakhet ved prosedyren for tilsetting av prester.

Spørsmålet om yrkesforbud gjelder i første rekke teologiske studenter, som er i gang med et langt studieløp for å kvalifisere seg til ordinasjon og prestetjeneste i Den norske kirke. Noen av disse har respondert på kallet til prestetjeneste som nå går ut fra mange hold, i en tid hvor prestemangelen begynner å bli prekær. Blant dem er det studenter som står for handlingsspråket i Carissimi, som over 150 prester skrev under på for noen år siden. Og blant dem er det også noen som deler læren, som også er vanlig blant verdens kristne, at presteembetet er innstiftet av Gud som en tjeneste for menn. Selv deler jeg begge disse lærestandpunktene. I alle år har jeg fått høre at det er plass i kirken for meg og mine meningsfeller. Men nå når Åpen Folkekirke har inntatt flertallet i flere bispedømmeråd, kan det være grunn å spørre om det går mot yrkesforbud for prester som Bruun og undertegnede.

Kirkemøtet har slått fast at det skal være rom i kirken for å trekke konsekvenser for gudstjenestefellesskapet på grunn av læresplittelsen. Dette har også preses gitt uttrykk for i et brev til Carissimi-prester i 2012: "Bispemøtet har aldri gitt uttrykk for at prester kan tvinges til nattverdsbordet". Denne saken er krevende for mange på begge sider, og det er ikke bare på kirkemøtet denne saken fører til tårer. Men mener Åpen Folkekirke at splittelsen løses med yrkesforbud for prester som står for Carissimis handlingsspråk?

Da jeg ble ordinert for snart 30 år siden var det store spørsmålet prestetjeneste for kvinner. De av oss som landet på kirkens tradisjonelle lære her ble betrygget med at det fantes "kjøreregler" som skulle sikre plass både for kvinnelige prester og de som stod på kirkens tradisjonelle lære. Presteforeningen utarbeidet kjørereglene, men overlot senere ansvaret for å følge opp disse til bispedømmene. For noen år siden spurte jeg min biskop om kjørereglene gjelder i Bjørgvin, og fikk bekreftende svar. Men gjelder de også i de andre bispedømmene? Jeg kjenner teologistudenter som er spent på å høre svaret.

Denne saken viser dessuten en stor svakhet i tilsettingsprosedyren av prester. Offisielt synes de fleste å være enige om at soknet er grunnenheten i kirken. Men hvorfor veier menighetens votum så lite ved tilsettinger? Slik trenger det jo ikke å være. Her kan man bare se til våre søsterkirker i Danmark og England. Der har soknene langt større innflytelse over tilsettinger, noe som fører til større teologisk bredde i presteskapet enn i Dnk, og større mulighet for ordinære soknemenigheter til å utfolde seg etter sin egendefinerte profil. Dette samsvarer også med luthersk lære om menighetens kallsrett og plikt til å bedømme lærespørsmål. Åpen Folkekirkes vilje til å drive ideologisk ensretting av menighetene truer både det lokale engasjementet og nå også presterekrutteringen. Etter Nordhålogaland bispedømmeråds handlemåte i tilsettingssaken i Nordreisa er det grunn til å spørre: Er det rom bare for kristne som tilpasser seg den nye læren, eller skal det være rom i den romslige kirken også for de står for kirkens tradisjonelle lære om ekteskapet og presteembetet?

Sverre Langeland

sokneprest og leder av Johanneskretsen

(Tidligere på trykk i Dagen og Vårt Land)

Se også:

• Ressursside: Carissimi
• Dokumentet Carissimi